Untitled - Tomo Trading

inn i et håret buskkratt. Den umiskjennelige stanken av troll holdt på å
ta kvelertak på ham.
Det Zork oppdaget, var at han var blitt blåst rett innunder nesen på
et stort, sovende troll. Han hadde heller ikke krefter nok til å rømme.
- Kun et napp av den illeluktende livskraften og han ville leve!
Men hvor lavt kunne han synke? Likevel var det hans siste håp. Den
eneste mulighet til å hevne seg på Rasmus Rødskjegg!
I det trollets neste åndedrag ble Zork dradd inn gjennom den ene
neseboren. Han fortsatte ned i lungene. Deretter klarte han å arbeide
seg ut i blodårene, oppover til hjertet og videre nedover i den veldige
kroppen. Stanken var uutholdelig, og han angret sin utarmede sjel på at
han i det hele tatt hadde gikk seg i kast med å gå til angrep på et troll.
Til slutt fant Zork frem til den forkrøplede skapningen trollet hadde
til sjel. Zork bar nå så bedøvd at stanken, at han ikke hadde problemer
med å trenge inn i skjelen og å trekke av dens kraft.
- Hvor lenge ville han klare å ligge begravet i stanken? var spørsmålet
han stilte seg selv.
Likevel kjente han at kreftene kom tilbake, en etter en. Endelig var
det over.
Han klarte det ikke lenger. I et rykk rev han seg løs, fant veien inn
i lungene, opp i neseboren igjen, og så lurte han på hvordan han skulle
komme seg fortest mulig unna skapningen som hadde gitt ham nytt
liv.
Zork begynte å tirre nesehårene, som hang som en ugjennomtrengelig
skog i mørket der han satt. Trollet, på tross av at det sov, reagerte,
og fikk en trang til å nyse.
Det begynte å nyse.
Trollet trakk luft inn gjennom munnen, fylte lungene, og blåste den
ut igjen, gjennom neseborene, med full kraft. Zork ble tatt av kufttrykket,
ble slengt langt unna, landet, og idet han fikke samlet seg, tok han
sats og pilte bortover Gråvidda. Nå, etter å ha fått krefter, trengte han
frisk luft og avstand.
Det han ikke hadde regnet med, var at stanken av troll fulgte ham
videre. Likevel, nå da han hadde krefter, måtte han finne veien ned til
Østvikyr og finne seg en frisk menneskesjel.
Zork fortsatte å gli bortover Gråvidda og ned Tåkeskaret.
I skyggene av templet i Faldnir sto en svartkledd mannsperson alene,
med ryggen til. Og Zork oppdaget ham.
268