Untitled - Tomo Trading

På tross av varmen som vellet opp mot ham, kjente han at han ble
både klam og kald. Han var som kvalt. Det å komme seg bort, ble som
en besettelse.
Zork rygget, snudde, og rømte opp og ut. Han klarte å nappe til seg
en og annen vanlig sjel mens han arbeidet seg opp mot inngangen til
Tåkeskaret. Det verste var følelsen av å være fortapt.
Zork var kriger, og det å ha en følelse av å være fortapt, gikk imot
hans forstand.
Det var ikke bare at han fortvilte over hvor liten og unseelig han var
blitt. Sult gnageg. Derfor ble jakten på sjeler en drivkraft som bare ble
mer og mere intens. Zork rømte ikke bare ut og bort fra favnetaket Hades
forsøkte å ta, men han sørget også for å gli videre innover i gangene til
Hel. Her føltehan seg hjemme, i en en verden der han pleide å jakte.
Til slutt, endelig, gled ned og innover mot inngangen til Hels rike.
Han var hjemme, tilbake i sitt eget.
Det kom som en befrielse.
Der og da visste Zork at han måtte søke opp og ut og inn til den
verden han kjente, som var hans egen. Han gled opp og ut, og ség
innover Gråvidda der han var kjent.
- Følelsen av tomhet, den nye og ukjente følelsen som arbeidet i
hans indre, ville ikke gi seg. Den artet seg som en gnagende sult, og
han forsøkte å vriste den fra seg.
Han vandret og den gjorde ham rastløs. Derfor dro han på stadig
større streiftog. Ikke bare nedover i Hels rike, men også innover der
det var folk. Slik var det at han til og med tok en og annen heks.
Hekser hadde imidlertid ikke sjel, så denne jakten tok en brå slutt.
Sjelene fra troll var så illeluktende og vemmelige at smittet inn i
hans egen kroppslukt, og bare det å puste inn og ut, var nok til å forpeste
hele hans underjordiske riket.
Dem holdt han seg unna.
Uten tilgang på nye sjeler begynte Zork å tappes for krefter. Sakte
drev den gråsvarte skyggen tilbake til sine underjordiske ganger, og
dypere ned i jordens indre. Endelig kom han så dypt at eimen av brent
svovel ble for sterk.
Det var Satans rike, og inn der ville han ikke!
Zork tok ny sats, og fór nå opp og innover Gråvidda igjen. Nå var
han blitt så svak at han lå bare som en tynn dis bortover marken.
Han var begynt å gå i oppløsning.
Natten var mørk. Zork ble blåst hit og dit, og til slutt ble den hvirvlet
267