Untitled - Tomo Trading

Rigor Svarte holdt sverdet i begge hender, løftet det og plantet det
dypt i brystkassen på en kropp som var tjoret fast i alteret. Den var
kledd i hvitt og lignet en kvinne.
- En sjel er gått tapt, sa Alvekongen.
Mennene i grått jublet.
Samtidig så Rasmus Rødskjegg hvordan en mørk skygge smyget seg
ned fra offerpallen, krøp sakte bortover rennen og inn i skaret i fjellet
og forsvant inn i et sort hull i fjellveggen.
Det var Zork.
Zork hadde forsynt seg av nok et offer som var gitt ham av Rigor
Svarte.
- Jeg trodde Tåkeskaret var lagt øde, hvisket Rødskjegg.
- Ingen grunn til å hviske, sa Alvekongen, - De hører oss ikke.
- Jeg trodde at Zork var død.
Alvekongen fikk Rasmus Rødskjegg til å forstå at han ikke måtte se
direkte hverken på Rigor Svarte, Zork eller presteskaren, da de kunne
føle hans nærvær.
- Kom, følg videre, sa Alvekongen.
Alvekongen førte Rasmus Rødskjegg videre opp mot det store templet
og de fløt inn under det veldige taket. Det var tussmørkt og i den ene
enden satt Rigor Svarte på en diger trone. Det var den samme tronene
Rasmus Rødskjegg hadde fått laget til innvielsen av langhuset, bare at
nå hadde den et stort dragehode montert på hvert hjørne av ryggstøet.
På toppen av hvert dragehode satt en diger ravn utskåret i tre.
På gulvet, foran ham, lå presteskaren på rad og rekke, med ansiktene
mot gulvet.
På Rigor Svartes høyre side sto Zork, som et tåkete omriss av en
mørk, pulserende skygge.
- Ofringen er fullbyrdet, sa Rigor Svarte. Reis dere og motta Odins
velsignelse. Presteskaren reiste seg.
Rigor Svarte tok av seg armbåndet og løftet det over hodet.
- Som Valhall er mitt vitne er jeg utøver av Odins vilje!
- Og vi hans tjenerskare! summet det i hallen.
- Vi adlyder hans ord. Hans vilje er vår!
- Våre liv på hans alter!
- Zork er vår tjener. Vi skal erobre Ragnareid! Det skal underkastes
Odins lov!
- Odin, Odin! skrek presteskaren.
- Og jeg er Odins lov! formante Rigor Svarte.
262