Untitled - Tomo Trading

- Rigor Svarte har forrådt oss alle, hvisket Rasmus Rødskjegg.
- Du vet dette også?
- Jeg vet bare hva jeg vet, svarte Rasmus Rødskjegg.
- Og alt er iscenesatt av Gudleik Lokeson!
- Det er Alvekongen som forsøker å få meg til å se ting det ikke er
gitt andre å se, sa Rødskjegg.
- Og han forsøker å få deg til å stanse Rigor Svarte!
- Det er hva jeg tror.
For Eldgjær var det også en rekke brikker som falt på plass. Gudleik
Lokeson hadde forvist Rigor Svarte til Faldnir, og det var bare Gudleik
Lokeson som har makt nok til å holde ham i sjakk.
- Ansvaret er ikke ditt! sa hun.
- Rigor Svarte kjenner ingen grenser, sa Rødskjegg.
Han fortsatte med å fortelle om hvordan Alvekongen hadde tatt hånd
om hans bevissthet, og at han var blitt løftet opp og over Østvikyr, og
ført innover mot Faldnir. Derfra var han blitt ført videre opp og innover
mot Tåkeskaret. Han forsøkte å gjengi det hele, slik Alvekongen hadde
gjort.
Rasmus Rødskjegg fortalte om sin hjerneflukt, hvordan Alvekongen
hadde grepet tak i ham og om hvordan han var blitt løftet opp og båret
over riket. Først ble han fløyet innover Faldnir.
- Der, hadde Alvekongen sagt og pekt nedover Tåkeskaret.
Rasmus Rødskjegg så folk. De var kledd i de samme grå draktene
de gikk med i Østvikyr og også de gikk med hodene bøyd. Det var også
bygget en rekke mindre hus, som sto i ring. Midt i ringen sto det et stort
og mektig hus, med spir og tårn, som hadde dragehoder montert i hver
gavl.
- Hans presteskare, et Odins hus og yppersteprestens alter, fortalte
Alvekongen videre mens han pekte på en stor flat stein hvorfra det gikk
renne som igjen førte direkte inn i en kløft i fjellet.
- Yppeprestens alter.
Akkurat da hørte Rasmus et langt, gjennomtrengende skrik som
løftet seg fra alteret og skar oppover de speilblanke fjellveggene som
krinset Faldnir. Skriket ble etterfulgt av en hul, dirrende latter.
Rasmus Rødskjegg så en sortkledd mann som sto ved alteret
- Rigor Svarte!
Rundt ham sto det en ring med gråkledde menn som alle holdt et
fast grep om korset de hadde rundt halsen.
261