Untitled - Tomo Trading

- Nei! skrek han.
Han var i halvørske, og det var ingen som hørte skriket hans.
- Slipp taket, Rasmus! hvisket de, og det var bare Rasmus Rødskjegg
som hørte stemmene.
- Hvem er dere? spurte han.
Han var så inderlig trett, ville rømme, men presset for å få ham til
å lytte fortsatte med uforminsket kraft.
- Vis ansikt! skrek han.
- Du kjenner oss jo, gjentok stemmene.
Eldgjær satt på sengekanten og så på. Hun så hvordan ansiktet hans
dreide seg i en smerte hun ikke forsto, og hun hørte ropene hans. Ropene
var ikke høye og vrælete, men kom som en blanding av hvesende skrik
og stønn.
- Hva var det som pågikk? spurte hun seg selv.
Rasmus Rødskjegg lå med åpne øyne. Av og til lukket han dem, for
så å åpne dem igjen like fort. Akkurat som om han ikke våget å holde
dem lukket. Hun var også sikker på at ikke så henne, eller noe annet
for den saks skyld.
- Våkn opp, Rasmus sa hun forsiktig samtidig som hun rakte frem
en hånd og ristet ham lett.
Det var et stikk av medlidenhet som fikk henne til å stryke ham over
pannen.
Med det samme hun berørte ham, ble Rasmus Rødskjegg plutselig
rolig. Han pustet lettere og øynene seg sakte igjen. Det var akkurat som
om han hadde sovnet.
Så, uten forvarsel, sperret han opp øynene igjen, satte seg opp i
sengen og kavet med hendene. Det var som om han falmet i mørket.
Et halvkvalt skrik rev opp fra strupen hans, og så falt han tilbake. Han
ble liggende strak ut, på rygg, og lå urørlig.
- Rasmus? spurte Eldgjær.
Hun bøyde seg over ham, lyttet etter pust og deretter så hun ham
inn i øynene.
Hun hørte ikke at han pustet og øynene beveget seg ikke. Hun fikk
et fortvilet stikk i brystet da hun forsto alvoret.
- Var han død?
Rasmus lå med stivt blikk og åpen munn.
Eldgjær hadde sett døde mennesker tidligere, og nå fryktet hun det
verste. Med varsom hånd grep hun tak i skulderen hans og ristet ham
for annen gang.
257