Untitled - Tomo Trading

vedlikehold.
- Fordi det er vårt hjem, sa Rødskjegg spakt og gikk frem til det
lille huset. Han åpnet døren, fjernet lemmene og gikk inn. Blendende
sollys skar gjennom den mugne luften og fortrengte mørket.
Det var et hjem som hadde ligget brakk i over to år.
- Dette er vårt, og du blir nødt til å like det, sa han.
- Javel, herre, var det eneste svaret han fikk.
Rasmus fortvilte og innså samtidig at veien tilbake til livet han
kjente, ville bli både lang og tung.
Han gikk ut, gikk rundt huset og ned til havet. Alt lå som før. Tærrene
han hadde plantet var blitt større, men åkrene lå nærmest brakk.
Det var godt å være tilbake i kjente omgivelser, å minnes ting han hadde
opplevd tidligere.
Det slo ham også at det nå var kvinnene som dyrket jorden, hentet
fisk og hugget ved. Uten å spørre innså han at de ikke var verdig det å
tjene Odin, og at de ikke var en del av Rigor Svartes presteskare.
Allerede første den natten, da alt var stille, følte Rasmus at en uro krøp
innover ham. Han hadde hatt følelse tidligere, og visste at det ikke
varslet godt. Utenfor var heller ikke stillheten like fullkommen som
den burde være. Ett eller annet sted, der ute, var det noe som kalte på
ham.
Han visste at det ikke var Gudleik Lokeson da han dukket bare opp,
gjorde det han skulle, og så forsvant han igjen. Dette var noe annet.
Dessuten kjentes det ikke ut som om det var noe som. atter en gang,
forsøkte å vinne kontroll over hans skjel?
Rasmus Rødskjegg forsøkte å stenge alt ute.
Følelsen ville imidlertid ikke gi seg. Inne i seg kjente Rasmus
Rødskjegg en dragning mot Faldnir. Følelsen han hadde minnet om
flukten han hadde hatt over Gråvidda, og som hadde ført han inn i de
dype skogene.
- Det er Vesterlund som kaller på meg, sa han til seg selv da han
etterhvert gjenkjente stemmene i natten.
I tillegg var det en annen kraft, og den forsøkte å¨vinne kontroll med
hans skjel, og denne kraften tilskrev han Faldnir og den nye presteskaren
som hadde forskanset seg i Tåkeskaret.
Rasmus Rødskjegg visste at så lenge han holdt seg våken, ville
ikke disse kraftene nå inntil ham. Problemet var at han, til tider, måtte
sove.
255