Untitled - Tomo Trading

Hun var blitt både stiv og støl, og hold på å sige sammen. Rasmus
støttet henne.
- Jeg vil se til barnet, sa hun.
Rasmus Rødskjegg rygget et par skritt for å gi henne rom.
Eldgjær gikk bort til barnet, brettet saueskinnet til side, og løftet det
og holdt det inntil seg.
- Du er et dyr! sa hun.
Rasmus Rødskjegg nikket.
- Det er både mat og drikke, sa han.
Eldgjær tok barnet, gikk bort og satte seg på en liten tue.
Rasmus Rødskjegg åpnet den ene sidevesken med proviant, tok ut
et par lefser og noe tørket kjøtt, og hentet vann til henne. Han bød det
frem og hun tok imot.
Barnet var våken.
- Hun heter Edina, sa Rasmus Rødskjegg.
- Hun heter hva-for-noe?
- Edina.
Eldgjærs vakre øyne lynte av hat.
Østvikyr lå like lunt til som han husket det. Viken, husene, åkrene og
det lille huset lå som før. Bare folket som bodde der virket annerledes.
Ansiktene var de samme, men dragene de hadde over ansiktene manglet
noe. Det var akkurat som om de hadde mistet noe av livskraften.
- Som tid kan drepe, tenkte Rødskjegg.
Sist han kom til Østvikyr var alt ved det nye. Nå var alt nedslarvet,
slitt, tungt og grått.
Mennene var også kledd i lange, grå kapper, og de gikk med hendene
foldet foran seg og med hodene bøyd. Det var ornamenter over Odins
storhet hver alt. De hang over inngangsdørene og de var satt opp foran
husene.
Alle bar et Odinkors som hang i en lærstrimmel rundt halsen.
Også kvinnene gikk i grått.
Kvinnene hadde ikke et slikt kors rundt halsen.
Han oppdaget også at, om var det én ting mennene ikke gjorde,
var det å ta et spadetak. De bare gikk rundt omkring, og der hvor de
samlet seg i grupper, snakket de om Faldnir og om det evige efterliv.
Om hvordan det ville bli å sitte ved Odins side og å tjene hans rike.
Når han så på dem, ga de ham et unnvikende blikk tilbake.
- Hva er dette? spurte Rasmus Rødskjegg.
253