Untitled - Tomo Trading

- Barnet er allerde på vei til Østvikyr. Det er bare du som mangler,
sa han.
- Men festingen, kongedømmet. Dette er mitt hjem, sa hun.
- Kjartan er konge nå. Det er han skal regjere.
Da ble Eldgjær stille.
- Kjartan! sa hun.
Kjartan Kongsvenn var tilbake, var konge, og da hadde hun sin plass
ved hans side. Det var hans barn, og hun ville søke til ham.
- Jeg blir, sa hun enda mer bestemt.
Rasmus Rødskegg stanset opp og så på henne.
- Kjartan skal regjere over Ragnareid. Han har funnet sin kvinne, og
jeg skal til Østvikyr for å komme bort fra alt dette. Jeg vil starte mitt
liv på nytt, og du blir med, sa Rasmus Rødskjegg.
- Nei og atter nei, hylte hun.
- Javel, sa Rasmus Rødskjegg og ga henne et slag over ansiktet med
åpen håndflate, slik at hun svimta av.
Rasmus Rødskjegg tok henne i fallet, løftet henne opp på den ene
akslingen og bar henne ut på gårdsplassen. Der la henne over ryggen på
hesten hennes, Stjarnir. Så tok han et tau og tjoret henne lett til salen.
Etter å ha forsikret seg om at barnet sov, og at det fortsatt hadde det
godt og varmt nede i skinnposen, steg han opp på sin egen hest.
Var det en ting ved Stjarnir, var det at den hadde en så myk klappgange
at han slapp å binde henne for stramt. Tauet var bare slått rundt
anklene hennes, ført på undersiden av hesten, og så knyttet i en lett
løkke rundt håndleddene henens.
Rasmus Rødskjegg forlot Ragnareid.
Han hadde brukt to år på å miste henne, og aktet å bruke like tang
tid på å vinne henne tilbake.
Så mye vondt hadde løpt mellom dem.
Et slag fra eller til spilte nå mindre rolle. Bare hun ville tilgi ham
til slutt.
Innvendig var Rasmus Rødskjegg som sønderrevet. Han savnet
lyden av latter, mildhet som kom med et smil, og noen å være fortrolig
med. Han måtte få fylt tomheten; koste hva det koste ville.
De de var kommet godt ut på slettelandet utenfor festningen våknet
Eldgjær til. Hun oppdaget fort at hun lå over ryggen på Stjarnir og
kjente hvoran hun verket etter slaget han hadde gitt henne. Det var
ydmykelsen som gjorde mest vondt, og kjente hvordan raseriet ulmet
251