Untitled - Tomo Trading

hadde solen i ryggen.
For en som speidet utover sjøen, var de umulig å få øye på.
Stedet hadde ingen naturlig tilflått og det å tro at noen kunne klatre
opp den bratte fjellskrenten, opp mot gardstunet,uten å bli sett, var
egentlig utenkelig. Solen hadde fortsatt ikke brutt horisonten, men det
var lyst. Det var nesten ikke vind, ikke en gang nok til å holde det digre
råseilet i spenn.
Riff hadde ikke før lagt seg på sin vante plass, inntil husveggen,
innen han sanset at noe ikke var som det burde være. Han løftet på
hodet og myste nedover jordene mot fjorden. Lyset var skarpt, og han
var blendet. Dessuten var han nesten blind. Han lyttet til fuglene og
brisen som rørte ved gresset. Også det virket som normalt, men likevel
var han uroet.
Vikingeskipet senket seilet. To menn hoppet i land og gjorde fast.
Så hoppet en ny gruppe menn over rekkverket og sto avventende mens
de studerte fjellskråningen de skulle klatre.
- Helt opp der? spurte en av dem.
- Ja! sa Reit.
Riff hørte lyden av skurring fra tre og metall mot stein. Så hørt han
lyden av støvler. Dette var uvante lyder, og de brøt stillheten på en måte
som fikk han til å reagere. Han løftet på hodet, spisset først ett øre så
det neste. Synet var dårlig, men han skimtet, som gjennom en tåke, en
skygge som ikke tilhørte det vanlige lendet, slik han husket det. Han
gikk bort til kanten av stupet.
Det Riff ikke klarte å se var formen på vikingeskipet som lå inntil
fjellsiden. Han klarte heller ikke å skille ut mennene som klatret oppover.
Alt gikk i ett.
Han så heller ikke at mennene var tungt bevæpnet, at de bar på buer,
stridsøkser og sverd, og at de kom i en tett klynge.
Riff visste at herren sov, og han vegret seg for å vekke ham. Han
reiste seg halveis opp og myste ned mot havet.
Riff sto ubeslutsom. Han snuste og arbeidet med å skille fremmede
lukter, men kjente ingen. Mens han snuste kom den lille klyngen med
menn bare nærmere. Riff skulle til å legge seg igjen da døren til det lille
huset gikk opp og Ida, huskvinnen til Karl fra Reivik, kom ut på tunet.
Hun var søvndrukken, og måtte late vann, slik hun gjorde hver morgen
på denne tid. Riff snudde seg mot henne og bjeffet lavt, spørrende.
- God bikkje, tenkte Ida, og smilte. Hun løftet, så snudde på hodet
for å hilse på Riff. Det skarpe lyset brant henne i øynene. Hun løftet
25