Untitled - Tomo Trading
Untitled - Tomo Trading Untitled - Tomo Trading
hadde hun ikke følt at det var under hennes verdighet, og valgt å vente. Nå hadde hun sluttet med akkurat det, å vente. Fordelen med en hærfører som Kjartan Kongsvenn var at han var uredd, sterk og bar på en fremferd som lyste forakt for alt og alle. I tillegg var han listig som en rev og vár som en fjellkatt. - Min skal du bli, hadde hun sagt til seg selv, og hadde klart det. Kjartan Kongsvenn, på sin side, bruste frem med hele sin åpenhet. Det han ikke så, var det kalde og beregnende blikk som festet seg hos Hulda Rigorsdatter. Han hadde fått en dronning, og hun stolte ikke på noen. De som sa henne imot, fant veien ned i festningens indre, hvor de så ble borte. I korte øyeblikk trodde Hulda Rigorsdatter at hun elsket ham, og at det holdt henne i hans nærhet. Så, kort etter, oppdaget hun at hun ikke gjorde det. En fremtid med han? Svaret ble nei. I begynnelsen fant Kjartan Kongsvenn at han likte å være konge. Hulda Rigorsdatter tok seg av alle små og store gjøremål, og det ga ham tid til å være konge, å leve med makten. Han var vant til å lede menn, å gi ordre, og oppleve at de ble fulgt. Det å regjere var egentlig ikke så veldig forskjellig. Det som ga Kjartan Kongsvenn det største ubehaget var at folk hadde sluttet å se ham inn i øynene. Om han stilte seg rett foran noen, fikk de en unnvikende blikk. Enten så rett frem, eller de stirret ned i bakken. Livet som hærfører var så mye enklere. - Bønder og kryp! tenkte Kongsvenn. Han savnet det livet hvor menn var menn og alt var enkelt. Det var egentlig godt å ha en dronning som kunne ta seg av alt det andre. Intriger var ikke noe han evnet å håndtere. Det Kongsvenn ikke kunne vite var at Hulda Rigorsdatter aldri så folk rett inn i øynene. Hun hadde en fjern og kald fremferd. Folk sa at hun kunne se tvers gjennom dem, lese deres innerste tanker og få dem til å føle frykt. Nå, som dronning, likte hun makten det ga henne. Om natten, da Ragnareid sov, reiste hun seg fra kongens seng og klatret opp i utkikstårnet som steg opp fra midten på festningen. Der vendt hun sitt ansikt mot øst, og sendte sine tanker ut i natten. Hun ropte på Faldning. Natt etter natt sto hun der. Hennes siluett tegnet et bilde mot nat- 248
tehimmelen, og de som kunne se henne, ville ha sett at hele henne lyste i en svak glør. Tankene hennes nådde frem, og hennes far, Ypperprestr i Faldnir, hørte hennes bønner. De som falt i Dronning Huldas unåde fikk unngjelde. De ble først dømt av hennes svarte øyne. Deretter ble de ført ned i fangehullene dypt nede i festningens indre, som hadde fått nytt liv. Kongsvenn visste ingenting. Han kunne heller ikke vite at frykt var kraften som nå regjerte i riket. - Hvor dum er du, Kjartan Kongsvenn? tenkte noen. - Det kommer til å koste deg livet, tenkte andre. Men ingen våget å si noe. Det eneste de visste var at Faldnirs skygge allerede hadde begynt å trekke innover Ragnareid; og at den, om natten, 249
- Page 198 and 199: Det var ingen annen utvei. Hun måt
- Page 200 and 201: Og hvilken arving har du båret fre
- Page 202 and 203: desperasjonen over å stå alene, u
- Page 204 and 205: presset opp i myrenem, nedenfra og
- Page 206 and 207: flaggermusen. Nå da de var kommet
- Page 208 and 209: Kongsvenns egen hest steilte. Han m
- Page 210 and 211: en verden der svik og hat var livsk
- Page 212 and 213: på vårparten ville det begynne å
- Page 214 and 215: - Hva? - Greit, Kjartan, du kan ta
- Page 216 and 217: Etterpå, da han lå utmattet ved s
- Page 218 and 219: Men hun var aldri alene. Verre var
- Page 220 and 221: - Kulden etser seg innover i kroppe
- Page 222 and 223: kilte seg inn mellom fjellveggene.
- Page 224 and 225: telse. Det gikk også opp for ham a
- Page 226 and 227: Kjartan Kongsvenn tok nye skritt fr
- Page 228 and 229: - Hvor lenge har jeg vært isdronni
- Page 230 and 231: Det at Kjartan Kongsvenn hadde barn
- Page 232 and 233: og videre ned i enda flere fangehul
- Page 234 and 235: Hvor lang var tunnelen? Kjartan bru
- Page 236 and 237: slo den som et ekko som ga gjenklan
- Page 238 and 239: Kjartan rev seg løs fra grepet Ras
- Page 240 and 241: - Gi deg nå ... - Du lyver. - Det
- Page 242 and 243: - Akkurat hva jeg har tenkt å gjø
- Page 244 and 245: Det at Rasmus Rødskjegg var villig
- Page 246 and 247: Hulda følte hvorden den dyriske ti
- Page 250 and 251: Rasmus Rødskjegg hadde ikke mye t
- Page 252 and 253: i hennes indre. Nei! Han skulle ikk
- Page 254 and 255: - Vi tilhører den nye ordenen, var
- Page 256 and 257: Gjennom den første natten både kl
- Page 258 and 259: Han lå like urørlig. - Er du død
- Page 260 and 261: - Av Alvekongen. Eldgjær så miste
- Page 262 and 263: Rigor Svarte holdt sverdet i begge
- Page 264 and 265: terfølger av Kong Reit, svarte Alv
- Page 266 and 267: Skjelene var svært flyktige, og ha
- Page 268 and 269: inn i et håret buskkratt. Den umis
- Page 270 and 271: kvinner. - Kom nærmere, hvisket Sv
- Page 272 and 273: tidligere hadde han opplevd en slik
- Page 274 and 275: Om det var en som hatet sin mann, v
- Page 276 and 277: Et dempet svar lød fra bak huset.
- Page 278 and 279: satte. - Død over Rasmus Rødskjeg
- Page 280 and 281: flate, landsbyer var plyndret, og d
- Page 282 and 283: Det var i grålysningen. Natten igj
- Page 284 and 285: Huldas Rigorsdatter sine øyne lyst
- Page 286 and 287: og han ség sammen og la seg ved Zo
- Page 288 and 289: Så, endelig, løftet Zork armbånd
- Page 290 and 291: måtte den sakke på farten. Rasmus
- Page 292 and 293: De var så forskjellige fra slik ha
- Page 294 and 295: akken. - Da er denne din!! sa Røds
- Page 296 and 297: under Vesterlund, og til det samme
tehimmelen, og de som kunne se henne, ville ha sett at hele henne lyste<br />
i en svak glør.<br />
Tankene hennes nådde frem, og hennes far, Ypperprestr i Faldnir,<br />
hørte hennes bønner.<br />
De som falt i Dronning Huldas unåde fikk unngjelde. De ble først<br />
dømt av hennes svarte øyne. Deretter ble de ført ned i fangehullene<br />
dypt nede i festningens indre, som hadde fått nytt liv.<br />
Kongsvenn visste ingenting. Han kunne heller ikke vite at frykt var<br />
kraften som nå regjerte i riket.<br />
- Hvor dum er du, Kjartan Kongsvenn? tenkte noen.<br />
- Det kommer til å koste deg livet, tenkte andre.<br />
Men ingen våget å si noe. Det eneste de visste var at Faldnirs skygge<br />
allerede hadde begynt å trekke innover Ragnareid; og at den, om natten,<br />
249
Change language