Untitled - Tomo Trading

hadde hun ikke følt at det var under hennes verdighet, og valgt å vente.
Nå hadde hun sluttet med akkurat det, å vente.
Fordelen med en hærfører som Kjartan Kongsvenn var at han var
uredd, sterk og bar på en fremferd som lyste forakt for alt og alle. I
tillegg var han listig som en rev og vár som en fjellkatt.
- Min skal du bli, hadde hun sagt til seg selv, og hadde klart det.
Kjartan Kongsvenn, på sin side, bruste frem med hele sin åpenhet.
Det han ikke så, var det kalde og beregnende blikk som festet seg hos
Hulda Rigorsdatter.
Han hadde fått en dronning, og hun stolte ikke på noen.
De som sa henne imot, fant veien ned i festningens indre, hvor de
så ble borte.
I korte øyeblikk trodde Hulda Rigorsdatter at hun elsket ham, og at
det holdt henne i hans nærhet. Så, kort etter, oppdaget hun at hun ikke
gjorde det.
En fremtid med han? Svaret ble nei.
I begynnelsen fant Kjartan Kongsvenn at han likte å være konge.
Hulda Rigorsdatter tok seg av alle små og store gjøremål, og det ga
ham tid til å være konge, å leve med makten. Han var vant til å lede
menn, å gi ordre, og oppleve at de ble fulgt. Det å regjere var egentlig
ikke så veldig forskjellig.
Det som ga Kjartan Kongsvenn det største ubehaget var at folk hadde
sluttet å se ham inn i øynene. Om han stilte seg rett foran noen, fikk de
en unnvikende blikk. Enten så rett frem, eller de stirret ned i bakken.
Livet som hærfører var så mye enklere.
- Bønder og kryp! tenkte Kongsvenn.
Han savnet det livet hvor menn var menn og alt var enkelt. Det
var egentlig godt å ha en dronning som kunne ta seg av alt det andre.
Intriger var ikke noe han evnet å håndtere.
Det Kongsvenn ikke kunne vite var at Hulda Rigorsdatter aldri så
folk rett inn i øynene. Hun hadde en fjern og kald fremferd. Folk sa at
hun kunne se tvers gjennom dem, lese deres innerste tanker og få dem
til å føle frykt.
Nå, som dronning, likte hun makten det ga henne.
Om natten, da Ragnareid sov, reiste hun seg fra kongens seng og
klatret opp i utkikstårnet som steg opp fra midten på festningen. Der
vendt hun sitt ansikt mot øst, og sendte sine tanker ut i natten.
Hun ropte på Faldning.
Natt etter natt sto hun der. Hennes siluett tegnet et bilde mot nat-
248