Untitled - Tomo Trading

Opp gjennom tidene hadde Ragnareid sett mange konger som hadde
kommet og gått.
Kjartan Kongsvenn oppdaget at han ikke hadde en sterk og forventningsful
følelse, slik han hadde ventet. Han følte seg tom og nummen,
akkurat som om gleden var blitt borte, da han red over hengebroen og
inn i festningen.
- Det er et nytt og fremmedartet ansvar som hviler på meg, tenkte
han, og på den måten forklarte han hvorfor han følte seg nedtrykt. Han
kjente Ragnareid, festningen og folket. Nå hadde han ansvar. Han kjente
et stikk av frykt for det ukjente, og trodde at det var det som skremte,
og plutselig forsto han Rasmus Rødskjegg så inderlig godt.
Å være konge var én ting. Å like det var noe annet.
Rasmus Rødskjegg hadde allerede forlatt Ragnareid Festning. Nå var
Kjartan Kongsvenn og hans dronning alene. De hadde installert seg i
de mange rommene, prøvesatt tronsalen, og kledd seg for åta imot de
første av sine undersøtter.
I timevis kunne Kjartan Kongsvenn sitte og betrakte sin dronning.
Blikket hans hvilte på henne, og kjente hvordan nytelsen av å ha henne
hos seg bredte seg som en varm iling gjennom kroppen og ga ham en
form for velvære. Hun var hans, og det ga en dyp følelse av tilfredstillelse.
Det lange svart håret hennes hang løst nedover ryggen. Hun satt
så høy og rank.
Det han ikke kunne se, var hvordan de blåsvarte øyne hennes lyste
årvåkent. De målte alt og alle, og det var ikke den ting som gikk dem
forbi.
Hun var dronning, og folket var hennes.
Hun trengte dem og de skulle også trenge henne. Hun skulle bli
kraften i riket. Hver bønn som ble hvisket, skulle bli hennes.
Ragnareid hadde fått seg en herskerinne.
I det stille takket hun skjebnen som hadde valgt henne til denne nye
oppgaven. At det var en mann som Kjartan Kongsvenn som hadde båret
henne frem, så hun på som ironisk. Hun lo stille. Menn som Kjartan
Kongsvenn var som ryggløse dyr, og hun skulle få ham til å krype for
seg.
Han hadde gitt henne et løfte om rikdom, lykke og salighet, og hun
visste at han ikke var leveringsdyktig. Hun tenkte tilbake på sin tid som
herskerinne i Faldnir. Hvor mange ganger hadde hun ikke vært fristet
til å ta en av hærskaren og gjøre ham til sin egen. Hvor mange ganger
247