Untitled - Tomo Trading

Hulda følte hvorden den dyriske tiltrekningen forsvant og etterlot
et hult tomrom.
- Og Eldgjær?
- De reiser begge, til Østvikyr, sa Kjartan.
Så våknet en ny følelse i Hulda Rigorsdatter. Det gikk plutselig opp
for henne at et helt riket var blitt hennes. Hun hadde vært tempelprestinnen
i Faldnir, og likt det. Nå skulle hun, atter en gang få regjere, få
sin hærskare.
- Jeg, dronning? gjentok hun.
- Ja, gjentok Kongsvenn.
Makt og anledningen til å regjere. Kjartan ville gi henne det. Hjertet
hennes banket. Fortvilelsen forsvant. Faldnir var ikke så fjernt for henne
at det ikke kunne gjenskapes.
- Regjere?
- Ja, sa Kongsvenn.
Hulda Rigorsdatter hjerne seilte inn i et fantasispinn. Ypperstepresten
i Faldnir var fremdeles hennes far. Hun kunne knytte bånd
tilbake til hans hærskare og når den tid kom, kunne hun herske også
der. Ekstase fylte tomrommet som lå i Huldas bryst. Tid var det eneste
hun trengte.
Hun knelte for ham.
- Herre min konge, sa hun og bøyde hodet.
Kjartan løftet henne opp.
- Reis deg. Jeg er din mann, og du er min kvinne. Sammen skal vi
bygge vårt rike. Fremtiden ligger foran oss og dette er noe jeg ikke
klarer alene. Nå?
- Jeg skal bli din dronning, Kjartan, svarte hun.
- Så skal jeg bli en god konge, sa han.
- Og Rasmus Rødskjegg?
- Alt er avtalt. Han drar til Østvikyr.
Hulda Rigorsdatter våget ikke spørre om noe mer. Hennes bønner
var blitt hørt.
Da Kjartan Kongsvenn red inn i Ragnareid gled de tunge festningsportene
opp for å ta imot dem. Ved hans side red Hulda Rigorsdatter.
Hun satt høy og rank i salen og målte enhver som løftet sitt blikk for å
betrakte henne. Hun, på sin side, studerte alle og enhver. Det var ingen
fanfarer og ingen jublet. Det var bare tause blikk som voktet seg for å
røpe et noe som helst.
246