Untitled - Tomo Trading

Det at Rasmus Rødskjegg var villig til å gi fra seg riket, for å forme
sitt liv på nytt, sank sakte inn. At han skulle få gi barnet sitt navn, var
ærefult, og også dette rørte dypt.
Kjartan Kongsvenn tenkte seg lenge om. Han veide klangen i hvert
eneste navn han kjente. Noen tilhørte kvinner hadde han hatet, andre
hadde han voldtatt og enda andre var navn på kvinner som nær på hadde
drept ham.
Kjartan Kongsvenn innså at han aldri hadde hatt en nært og godt
forhold til noen kvinne. I grunn aldri han likt kvinner, før nå. Det var
Hulda Rigorsdatter som hadde gitt ham det. Hans datter skulle vokse
opp til å bli noe annet, og hun skulle leve med navnet sitt livet ut.
- Edina skal hun hete, sa han brått.
Han hadde aldri hørt navnet før, men det hadde en god klang.
- Edina er vårt bånd, Kjartan.
- Og du skal oppdra henne, skjerme henne for alt som heter svik og
hat!
- Ja, svarte han.
Rasmus Rødskjegg hadde en formening om hvordan Eldgjær ville
reagere på at de nå skulle forlate Ragnareid Festning, flytte til Østvikyr
og begynne livet på nytt. Det at han tok barnet til seg var den eneste
muligheten han hadde for å nå inn til henne.
- Kanskje hun, en vakker dag, vil lære seg til å elske meg igjen,
tenkte han inne i seg.
- Da får du hente din kvinne, og gjøre henne til dronning, sa Rasmus
Rødskjegg og kjente hvordan trettheten ség innover ham.
- Også du har behov for å begynne livet ditt på nytt.
Da Kjartan Kongsvenn red inn i det lille dalføret igjen sto hans kvinne,
Hulda Rigorsdatter og ventet på ham. Det lille huset sto midt i en irrgrønn
eng, som var spekket med hvite og gule vårblomster.
Så lunt og varmt alt virket, og det ga ham en følelse av å være
hjemme. Han var også blitt trygg på at dette var det eneste riktige. Han
skulle hente sin henne, forlate dalføret og flytte til Ragnareid. De skulle
begynne på et nytt liv. Han som konge og hun skulle regjere ved hans
side.
Han løftet en arm og vinket, og hun vinket tilbake.
Tegnet gjorde ham glad, og han sporet hesten inn i en lett gallopp.
Da han var på høyde med henne, halte han hesten inn i en skrens og
gled av hesteryggen.
244