Untitled - Tomo Trading

om hverandres forarmer, og Kjartan grep etter kniven han hadde. Rasmus
Rødskjegg smatt ned av stolen, rullet bortover gulvet og bort til
en av veggene. Der stakk han hånden inn bak et veggteppe og vippet
frem Blodhiger.
Det var dødstille i tronsalen.
Begge mennene var på vakt, satt stille, og var avventende. Det var
iikke en eneste bevegelse var å se. Det eneste som rørte på seg var
brystet til den bevisstløse trellen som hevet og senket seg i sakte, rolige
åndedrag.
Rasmus Rødskjegg og Kjartan Kongsvenn reiste seg. Begge hadde
en tung smak i munnen. hadde håvne øyne, men pupillene glitret av
innestengt latter.
- Død?! sa Kjartan Kongsvenn.
- Død! sa Rasmus Rødskjegg.
Så begynte de begge å le. Latteren steg opp fra tilsnørte struper som
var blitt hes i løpet av natten, og de digre kroppene ristet i takt med
latteranfallene. De lo inntil tårer spratt frem i øyekrokene. Uansett hvor
hardt de forsøkte å slutte å le, klarte de ikke å stoppe. Mellom latterbrøl
og hikst stammet Rødskjegg:
- Jeg gir deg alt, Kjartan.
Og så fortsatte han å le.
Først hadde han kjempet så hardt for å bli konge, og nå var han i
ferd med å gi det bort det hele.
Endelig klarte han å ta seg sammen og skrek:
- Riket! ... Du får festningen og alt sammen!
Og så brast han ut i latter igjen.
Latteren hadde smittet over på Kjartan, som lo så han gråt.
- Gudleik ...Lokeson!!
- Kjeltring!, hikstet Kjartan.
- To hele år!
- ... puff, forsvunnet!
Alvoret var plutselig å lese i Rasmus Rødskjeggs øyne. Han verket
etter hevn.
- Det er ingenting å le av, sa han; mens et nytt latterbrøl veltet opp
i ham. Rasmus holdt seg for magen, krampen i mellomgulvet tvang
endelig latteren hans til å stilne.
Han var utmattet.
- Alt til ingen nytte, sa han i et halvkvalt stønn.
- Så reis, Rasmus. Forlat dette stedet. Det hadde vært til pass for
ham.
241