Untitled - Tomo Trading

sjøveien, for det hadde Rigor Svarte sagt.
- Gjør i stand to skip, sa Reit.
Rigor Svarte skulle ikke bare bli med, men han ville være der. Helt
siden Eldgjær forsvant hadde han hatt en hånd med i hvordan riket ble
drevet.
- Vi skal finne henne! sa han.
To ganger tidligere hadde hans piler funnet sine mål, og det var
ingenting som nå skulle forpurre hans planer om å bli enehersker i
Ragnareid, riket han nå så på som sitt eget.
Det var i grålysningen. Bare vakthunden Riff var våken. Han reiste seg
fra liggeplassen sin, strakte på beina og gjespet lenge og tungt. Etterpå
kikket han seg rundt, nesten forlegent.
Årene hadde vært gode mot Riff, og han hadde levd et godt hundeliv.
Natten var gått med til å drømme og de gangene han hadde jaktet
sammen med sin herre. For noen som studerte han mens han sov, ville
de ha sett at han både sprang, knurret og gjødde. Han hadde jaktet etter
hare og rype, og sammen med sin herre hadde de overnattet under
åpen himmel. Nå reiste han seg fra sin faste plass og tasset ut av det
lille steinhuset ute på den nakne pletten av et tun som var hans hjem.
Han hadde en runde å ta. Han gikk ut, bort til det første hushjørnet,
pisset, og fortsatte til det neste hjørne. Her pisset han også. Det var
hans måte å fortelle sin omverden at om det var ett sted han var herre
og mester, var det på det lille tunet ut mot havet.
Han var også den eneste hunden i mils omkrets, men det var best å
være sikker.
Etter å ha markert sine enemerker, gikk Riff fornøyd bort og la seg
i skyggen av den store steinen som sto midt på tunet. Herfra hadde han
oversikten.
Riff nærmet seg sitt fjortende år, og burde ha vært avlivet for lenge
siden. Det var herren, Karl fra Reivik, som ikke hadde hjerte til det. I
tillegg til Karl fra Reivik, bodde det også en huskvinne, Ida og en trelljente
på det lille tunet.
Maten måtte de bryte fra jorden, hente fra fiske og jakt.
Riff levde et godt liv, om det så var et hundeliv.
Lydløst gled vikingeskipet inntil fjellskrenten som førte opp til det
forblåste tunet der Karl fra Reivik bodde. Det var tidlig morgen og de
24