Untitled - Tomo Trading

mot steingulvet.
- Dette går aldri vel, tenkte han og begynte å gå fremover.
Kongsvenn følte seg frem langs veggene i den smale gangen. Han
visste ikke hvor lenge han hadde gått og han hadde mistet begrep om
retningen. Av og til var det en gang som førte enten til høyre eller til
venstre, men han fortsatte rett frem. Fingrene fortsatte å gli langs de store
steinblokkene som skilte denne delen av festningen fra yttermurene.
Han visste hva han lette etter. Kongsvenn jaktet på en fuge som sto
på høykant, og som var ulik alle de andre. Han hadde forlengst gnidd
av huden av fingrene, men de var blitt mer følsomme.
Hadde han bare hatt en fakkel!
Endelig fant Kongsvenn det han lette etter. Han kjente at steinblokkene
sto rett oppå hverandre, og at de dannet en fuge i veggen.
- Her, sa han og satte seg på huk.
Ved foten av steinblokken gled fingrene inn i en åpning, og han
kjørte inn hele hånden. Der fikk han tak i noe som kunne minne om et
håndtak, som ga ham et fast grep om den nedre del av steinblokken.
Han hadde åpnet inngangen én gang tidligere.
Han drog håndtaket mot seg og løftet det i en og samme bevegelse.
Steinblokken som håndtaket var festest i ga etter, og sakte begynte den
å dreie rundt sin egen akse.
Kjartan Kongsvenn hadde åpnet veien inn i festningen.
Den førte rett inn i tronsalen.
Kjartan Kongsvenn kjente at frisk luft sivet inn i den muggne gangen.
Han følte at spenningen steg og at nervene gikk opp i helspenn. Kald
svette perlet seg på pannen hans.
Kjartan Kongsvenn sto like stille som om han var skåret i stein.
Han lyttet etter den minste lyd, men det var stille. Tronsalen virket
tom, men han måtte være sikker.
Grålysningen var heller ikke langt unna, og Kongsvenn trengte
nattemørket for å komme seg bort. Han hadde ikke tid til å vente.
Sakte åpnet han den skjulte døren helt og smygt han seg inn i mellom
steinblokkene som dannet døren. Uten en lyd lukket han døren bak seg
samtidig som han smatt inn i tronsalen.
Den virket forlatt. Han grep tak en fakkel, løftet den fra veggen og
skulle til å bevege seg videre inn mot sovekammerne der han regnet
med at barnet sov.
- Kjartan!?
Stemmen som hvisket navnet hans kom som et pust, men likevel
235