Untitled - Tomo Trading

Hvor lang var tunnelen?
Kjartan brukte hender og føtter og jaget bortover så fort han kunne.
Hadde han nok luft?
Det begynte å verke i lungene og lufttrykket brant i halsen, men han
kjente ingen åpning.
- Ingen grunn til panikk, sa han til seg selv, og visste at det nå var
ingen vei tilbake. Til det var han kommet for langt.
Hånd over hånd halte han seg innover. Øynene var igjen, og av og
til kjente han bunnen i tunnellen.
- Luft, sa han til seg selv.
Det var ingen luft, bare mer tunnell.
Han klarte ikke mer. I et ukontrollert rykk satte han beine under seg
og sparket fra. Luften ble presset ut av lungene samtidig med at han
brøt vannflaten samtidig som han åpnet munnen og drog inn alt han
klarte.
Det var luft.
- Idet han ble skutt opp og over vannflaten overflaten fosset vannet
rundt ham. Bæremomentet løftet ham så langt opp, at dan han vippet
fremover, klasket han ned på en tørr steinhelle på kanten av hullet.
Han var ikke bare innenfor festningemurene, men han var i live.
Bare en ting gjensto - å finne barnet og komme seg ut igjen.
Det var stummende mørkt, og Kongsvenn ble møtt av en skarp, raslende
lyd. Små lysglimt og lave, hvesende skrik.
Han trodde det var rotter!
De underjordiske gangene var imidlertid fulle av flaggermus, og
Kongsvenn hadde forstyrret dem. De lettet fra sine hvilesteder, flakset
ut i mørket og noen av dem viklet seg inn i håret hans. For Kongsvenn
var det verste at han ikke kunne se dem. Han hørte bare hvordan de
hylte sine hvesende varselskrik.
Hvordan skulle han få barnet ut - levende?
En ting var flaggermusene. Det å få barnet den lange veien ut gjennom
tunellen, under vann, og ut i myrholtet noe annet.
Kongsvenn reiste seg og vrengte av seg de dyvåte klærene. han vred
vannet ut av dem, og kledde på seg igjen.
- Helsikes skapning! hveste han idet en rotte sprang mellom bena
hans. En annen sprang over foten hans. Han trampet foten i bakken,
kjente noe mykt og hørte et ilskrik som varslet at dyret var blitt kvestret
234