Untitled - Tomo Trading

en brekninger hev mot mellomgulvet; men han måtte være stille.
Vannet rakk ham fortsatt ikke lenger enn til midt på brystet og han
forsto at han ikke var alene i vollgraven. Noe gled over vannflaten,
raslet under den slibrige grønsken og kom mot ham. Han så ingenting,
men kjente at det gled langs ribbena. En slange. Var det en harmløs
vannsnok eller noe større? Kjartan våget ikke å røre seg. Slangen kretset
rundt ham. Så svømte den videre.
Kjartan begynte å bevege seg igjen, men foten satt fast i gjørmen.
Han ga et forsiktig spenntak, men gjørmen ville ikke slippe taket. Han
vippet frem og tilbake, men foten ville ikke løsne. Bevegelsen gjorde
at han fortsatte å synke ned i gjørmen. Han sank dypere, vannet steg,
krøp opp over brystkassen og til slutt sto han i vann til skulderne.
Han hadde i det minste sluttet å synke, og kjente at han sto på fast
grunn. Nå kunne han presse foten løs, løfte seg opp og komme videre.
Så stusset han på om han husket riktig. Om det var en inngang, var den
så åpen? Lå den der hvor han mente den lå?
Kjartan hadde aldri forvisset seg om at inngangen var slik han hadde
forestilt seg den. Det sleipe myrvannet hadde virket for motbydelig til
at han ville prøve.
Nå angret han.
Fremdeles med vannspeilet oppunder armhulene vasset han, skritt
for skritt fremover. Så møtte han en undervanns mur, og kjente at fast
fjell presset mot midjen.
- Kunne det være stedet? tenkte han.
Han kjente etter med hendene, men det kjentes ut som en hylle.
Han løftet foten ut av gjørmen og sparket fremover. Han hadde ventet
å treffe fjell, men den fant ikke motstand.
Han hadde funnet inngangen.
Kongsvenn senket armene under vannflaten, grep tak i hyllen, og
kjente etter på undersiden.
- Det må være her, sa han til seg selv.
Så trakk han pusten og lot knærne tippe fremover og dukket under.
Deretter rullet han over på rygg, og klorte seg fast, slik at han ikke fløt
opp igjen. Det kalde myrvannet krøp oppover munn og nese og han
knep øynene igjen. Da han var helt under grep han tak i den lave hyllen,
kom seg innunder den, og sparket fra.
Nå slapp ham å bry seg med å bryte vannflaten, da han var kommet
godt innunder hyllen. Det var ingen vei opp, bare fremover. Rundt seg
kjente han fjell.
233