Untitled - Tomo Trading

Det begynte samtidig med et de erobret Vesterlund, ble forsterket
etter at Rasmus ble ført til Ragnareid og at vinden begynte å herje med
ham. Verre ble det etter at Rasmus Rødskjegg satte bo i Østvikyr og
utropte seg til konge.
Nå, da han var tilbake i Ragnareid, var han besatt av å bygge sitt
rike.
- Det skal bli stort, sterkt, og vare i evig tid, som han sa det.
Samtidig ble han blitt besatt av å tjene Valhall og Valhalls veier.
Rasmus ble som fiksert på at dommens dag ville komme, og at det
skjulle skje en eller annen gang i en fjern fremtid.
Han ville ikke lytte til noe annet.
Alle visste at Ragnarokk ville komme, men at han, Rasmus Rødskjegg,
skulle klare å redde Æsene fra undergang, var utenfor Kjartan
Kongsvenns fattevne.
Det var det rene og skjære vanvidd, mente Kjartan Kongsvenn.
Flere ganger hadde han dradt Rasmus Rødskjegg til side, spurt hva
han innbilte seg, men oppnådde ikke annet enn at Rasmus vek mer og
mere unna. Til slutt ble det slik at Rasmus Rødskjegg knapt våget å
se ham inn i øynene. Heller ikke dette var noe Kjartan var villig til å
akseptere.
- Hvorfor? var spørsmålet han stilte oftere og oftere.
Det sluttet aldri å gnage. Vennskapet brast, og det ga en smerte han
hadde vanskelig for å fordøye. Erobringen av Ragnareid skulle bli deres
felles kamp. De skulle erobre et rike, klarte det på sett og vis, men så
ble han utestengt fra alt hva Rasmus Rødskjegg foretok seg.
Gudleik Lokeson spøkte alltid i bakgrunnen.
Som følge av dette ble også Kjartan unnvikende. Han holdt seg
unna Rasmus Rødskjegg og til slutt følte heller ikke han at han kunne
stole på noen. Ragnareid festing var blitt et slags fengsel, og han likte
det ikke.
Derfor ble han gående mer og mere alene.
Kjartan Kongsvenn vandret rundt om i festningen, red i terrenget
omkring, og når han var hjemme hadde han ikke annet å gjøre enn å
lete rundt i festningens indre. Hva han lette etter, visste han ikke.
Det Kjartan Kongsvenn imidlertid oppdaget var at festningens indre
besto ikke bare av ganger, murer og tårn, men at det var en rekke
skjulte gangveier, rom og utganger som var avstengt og glemt. Mens
han vandret nede gjennom de mange fangehullene, som lå godt under
jorden, fant han frem til et vell av gangveier som førte fra rom til rom
231