Untitled - Tomo Trading

- Hvor lenge har jeg vært isdronningens favntak? spurte han seg
selv, men fikk ikke svar.
Han kastet et brydd blikk over skulderen. De store issøylene var
borte, hadde rast sammen, og lå som blokker med knust is. Det var
akkurat som de aldri hadde stått der.
Det eneste han var sikker på var at den evige is lå fortsatt som et
lokk over grenselandet mellom Gråvidda og Grellandet. Forskjellen
var bare at han nå visste hva den skjulte.
Men kulden satt fortsatt dypt begravet i kroppen. Det var der hun
hadde berørt ham. Han hadde oppdaget at hun hadde varme, men var
likevel kald. Han visste nå at det var hun som holdt vinteren og var
sikker på at det var hun som nå tillot våren.
- Denne kvinnen har ikke behov for å herske, tenkte han.
Hennes vintre ville komme og gå, enten man ville det eller ikke.
Kjartan Kongsvenn hadde nå funnet veien tilbake gjennom de trang
og smale skarene som lå i enden av blinddalen, og gått hele lengden på
dalføret slik at han var tilbake.
Alt var som han forestilte seg det.
Allerede fra avstand kunne han se hestene som beitet og at det var
ild i gruen. Døren gikk opp, og en kvinne kom ut.
Det var hans kvinne, Hulda Rigorsdatter.
- Hvor har du vært? spurte hun.
- I isdronningens rike, svarte han, og studerte henne nærmere. Han
ventet en reaksjon, men den kom ikke, og han syntes så absolutt at det
manglet en lokk med ravnsvart hår på den ene siden.
- Og hun holdt deg der, en hel vinter?
- Ja, sa han og holdt frem en lokk av ravnsvart hår.
Hårlokken var fremdeles pinnstiv og det glinset lett i iskrystallene
som lå begravet mellom hårstråene.
- Takk, sa Hulda Rigorsdatter.
- Vær-så-god, sa han.
Hulda Rigorsdatter tok imot hårlokken og trykte den til sitt bryst.
Deretter holdt hun den opp foran seg og lot håret leke mellom fingrene
sine. Sakte tinte den, og mens Kjartan Kongsvenn så på, smuldret den
bort og ble til luft.
- Den tålte ikke varme, sa hun.
Kongsvenn syntes at håret hennes, der hvor det tilsynelatende manglet
en lokk, var blitt like helt.
- Var den din? spurte han.
228