Untitled - Tomo Trading

- Elsker du henne?
- Jeg vet ikke om jeg kan elske, svarte han.
- Jeg kan gi deg av min varme, sa hun
- Hvilken varme, spurte han, og kjente kulden som oste fra huden
hennes.
Isdronningen løftet en hånd, tok tak i en lokk med pinnfrossen,
ravnsvart hår, og brakk av et stykke.
- Ta denne med deg, og gå tilbake, sa hun. - Hun venter på deg.
Idet Kjartan gikk frem til trappene som nå førte ned igjen fra Isengard
bar han på en god følelse. Han hadde ikke bare fått en lokk av isdronningens
hår, men han følte at han hadde funnet den han søkte.
- Jeg er klar til å bygge mitt eget liv, sa han høyt og tydelig.
Om det var måten hun hadde tatt imot ham på, eller om det var
innbildning, betydde mindre. Han hadde lest noe inne i henne, og han
var blitt sikker.
Han forsøkte å huske hvordan Hulda Rigorsdatter som nærmest også
var laget av is, kunne passe inn i hans liv, men her var alt blankt.
Kjartan satte en fot på det øverste trinnnet av trappen som førte
nedover igjen, og fant fotfeste. Så satte han en fot på det neste trinn,
og så det neste igjen. Fotfeste holdt på hvert eneste trinn; og innen han
visste ord av det, var han nede.
Bak ham ble innganen til kavernen lukket. Dette forvirret ham, men
så fattet han at dette var noe som skjedde hver vår, at isdronningens
rike ble lukket og forsetlet og at det ikke ville åpnes igjen før til neste
vinter.
Alt gikk så fort.
Kjartan Kongsvenn hadde det på følelsen at visse ting var ved sin
evighet, og at han var gitt et glimt inn i en verden som ellers ikke eksisterte.
Trinnene han hadde besteget hadde virket som mange. Nå virket
de som få. Det samme gjaldt dalføret. Han hadde brukt flere dager på
å komme frem til skaret som førte opp til Isengard. Nå da han atter en
gang sto ved foten av den lange trappen som hadde ført ham inn mellom
istindene syntes han at det hadde gått fort.
Kulden var borte og en varm føhnvind trakk opp fra dalføret. Den
arbeidet med å smelte isen, få digre blokker til å løsne fra det steilbratte
fjellet og å sperre inngangen.
Det var blitt vår.
227