Untitled - Tomo Trading

Kjartan Kongsvenn tok nye skritt frem. Først nå kunne han se henne
tydelig. Håret var ravnsvart, mens huden var hvitere enn sne. Øynene
hadde en farge som var dusesre enn den duseste blåfargen han hadde
sett. Hendene til isdronningen var små, hadde lange fingre, mens fingerneglene
virket som lange stålbeslåtte klør.
Hvert eneste ansiktstrekk og mime tilhørte Hulda Rigorsdatter, uten
at det var det.
- Nå, hvorfor har du bragt meg hit? spurte Kjartan Kongsvenn.
- For at du skal bære vitne til mitt andre liv, svarte isdronningen.
-Du vet hvorfor jeg er kommet?
- For å hente en lokk av mitt hår, sa hun.
- Og hvorfor det?
- Fordi at jeg har bedt deg om det.
- Og hvem er det som krever en lokk av håret ditt? spurte han.
- Det er Hulda Rigorsdatter, herskerinne over ett isøde det er gitt få
å kjenne, svarte hun.
- Hva skal jeg så med en lokk av håret ditt?
- Kom og sett deg, sa isdronning og pekte på plassen ved foten til
sin trone.
Kongsvenn gikk frem og satte seg ved hennes føtter. Han følte
samtidig at utenfor kunne vinteren herje alt den ville, men at det ikke
angikk ham.
- Fortell meg fra din verden og om kvinnen du har gjort til din
egen.
- Jeg har ikke tid til deg, sa Kjartan Kongsvenn.
- Du har rikelig med tid, for du vil ikke forlate dette sted innen den
siste sneen har begynt å tine. Det er ingen som venter deg, for alt hva
du har er her.
Kjartan ble overrasket. Han var ikke bare fange, men han innså at
hans fangenskap ville vare helt frem til det første vårtegn.
- Hva vil du vite?
- Alt - og vi har tid!
Kjartan Kongsvenn begynte å fortelle om sitt liv i viking, og sitt
vennskap med Rasmus Rødskjegg. Sammen hadde de bestemt seg for å
seire over skogen som het Vesterlund og over Ragnareid. Videre fortalte
om hvordan det ble deres ulykke, og til slutt fortalte han om Eldgjær
og om barnet.
Deretter begynte han å fortelle om Hulda, og hvordan han hadde
truffet henne, og om hvordan han hun plutselig betød alt for ham.
226