Untitled - Tomo Trading

og Grellandet.
- Her er det ikke gitt vanlig menneske å gå, tenkte han, og kjente en
viss ærefrykt for krefter som var større enn ham selv.
Det var med den største varsomhet at Kjartan Kongsvenn nå satte
foten på det første trinnet. Han hadde ventet at overflaten var speilblank
og glatt, men den var det ikke. Han skiftet på vekten, løftet den andre
foten og satte den forsiktig på plass ved siden av den første.
Nå da han sto på det første trinnet var det bare en vei videre, og det
var oppover. Han steg opp på et nytt trinn og atter ett. På tross for at
flatene virket speilblanke, fant han godt fotfeste.
- Merkelig, sa han til seg selv.
Men så snudde han seg for å ta et skritt tilbake, men oppdagt fort at
det ikke gikk. Trinnet bak ham hadde fått et tynt film med vann på seg,
og var speilblankt. Han forsto det slik at det var kroppsvarmen hans som
hadde smeltet det tynne laget med is, og gjort trinnet så glatt at det var
umulig å stå oppreist på det. Han tenkte at det kunne være den kalde
trekken som trakk ovenfra og ned som gjorde de øverste trinnene tørre,
mens han sperret for vinden, hvilket tillot trinnene bak ham å smelte.
For Kjartan Kongsvenn var det en logisk forklaring på alt, likevel
fant han ikke en fullgod forståelse for at, for hvert trinn han tok, ble
trinnet han nettopp hadde forlatt så glatt at han ikke kunne stå på det.
Han kjente på veggene, og det samme gjaldt der. De som var foran ham
var knusktørre, mens der hvor han hadde gått forbi, var de kledd med
et tynt film isvann.
- Fange! var det eneste ordet han klarte å få frem idet han snudde
seg mot trappen igjen. Tok han ett skritt tilbake, i innså han at han ville
seile ned hele trappen og ville sansynligvis ikke kunne komme seg opp
igjen.
Han hadde ikke annet valg enn å fortsette.
Ett trinn ble til det neste, og han kom stadig høyere opp og inn i
fjellet. Steder var trappen smal, og det hang istapper nedover fjellsiden.
Andre steder var trappen bred, og der var det bare glatte vegger som
kledde trappeoppgangen han gikk i.
Hvor mange trinn han hadde gått, viste han ikke, da han hadde sluttet
å telle. Det som var klart var at trappen ble bredere og bredere, slik at
det virket som om han nærmet seg toppen. Dessuten var trinnene blitt
dypere og ikke fullt så høye.
- Jeg skal hente en lokk fra isdronningens hode, sa han til seg selv, og
innså samtidig at det å fullføre denne ene tingen var blitt som en beset-
223