Untitled - Tomo Trading

- Kulden etser seg innover i kroppen min. Den legger seg om den
ene legemsdelen etter den andre, og fortærer meg, svarte hun.
- Du mener at ...?
- Jeg mener at jeg vil dø om du ikke hjelper meg!
- Den kaldeste ...?
- Den vil virke som en motgift, hjelpe meg å skaffe varme!
Kjartan Kongsvenn studerte henne lenge. Han hadde kjent hvordan
kroppen hennes var blitt kaldere og kaldere ettersom vinteren trakk
innover i dalføret.
Han trodde på henne.
- Hvor finner jeg denne istappen? spurte han.
- Du skal hente en lokk av isdronningens hår, og ta den med tilbake.
- Hvor finner jeg henne?
- Inn i enden av blinddalen. Deretter må du opp og innunder Gråvidda
og inn i Isengard. Hun vil føre deg dit.
- Mener du dette?
- Ja, for ellers vil jeg dø.
Kjartan Kongsvenn hadde alltid vært en mann av få ord:
- Greit, sa han.
Dermed tok Kjartan Kongsvenn på seg en tung skinnpels han hadde,
knyttet sverdet rundt midjen, tredde på seg et par truger, og stilte seg
opp foran døren igjen.
- Du får ønske meg hell og lykke, sa han.
- Hell og lykke, sa Hulda Rigorsdatter som knapt klarte å bevege
en muskel.
Dan han var gått klarte Hulda Rigorsdatter å stabbe seg bort til
døren, åpne den på gløtt og se ut. Det var natt, og det eneste hun så var
en vegg av deivende sne som jaget om hushjørnet.
Kjartan Kongsvenn var som slukt av natten.
Idet hun lukket døren etter seg kjente Hulda Rigorsdatter at hun ble
løftet og båret ut.
Tiden var inne.
Kjartan Kongsvenn var ikke før kommet utenfor enn han måtte senke
hodet for å la vinden hvirvle rundt ham. Snøen var lett, som pulver, og
trugene holdt ham oppe.
Det å gå med bøyd hode, inn i snedreget, gjorde ham ingenting.
Skritt for skritt brøytet han vei og han fortsatte innover i dalføret som
220