Untitled - Tomo Trading

henne og så trenge inn i henne.
Han stinket av ram svette og hun tok imot.
Det var først etter at han hadde sovnet at hun begynte å stille spørsmål.
- Hva holdt henne?
Den hvite hingsten, Skar, beitet i dalbunnen og det var egentlig bare
sette seg på hesteryggen dens og å ri ut av livet hans. Hun spurte seg
om han ville forsøke å stanse henne, men trodde det ikke.
Det var snart vinter, og hun kjente hvordan kroppen ble kaldere og
mindre følsom.
Dessuten slet han for ti mann, for å skaffe husly.
- Nei, fant hun ut. Det var bedre å bli.
Dessuten ga han seg mer og mere over til henne og etterhvert var
han begynt å adlyde hennes minste ønske. Hun hadde også oppdaget
at han var en enkel mann å tilfredsstille. Nå, om hun ikke ønsket at han
skulle trenge inn i henne, adlød han og la seg stille ned ved hennes side.
Han hadde til og med sluttet å snorke, på hennes befaling.
Så spurte hun seg selv om hun, som kvinne, egentlig var noe å hige
etter. Hun var, tross alt, datter av en heks.
Svaret ble nei.
Dessuten hadde hun et tak over hode, en som kunne jakte for henne
og sette mat på bordet.
De delte en slags skjebne.
Kjartan Kongsvenn hadde også forstått at han ikke kunne holde på
henne og hun visste det. Det var også det som gjorde at hun ble.
Men også hennes liv var begynt å bli komplisert. I et kort øyeblikk
trodde Hulda Rigorsdatter faktisk at hun elsket ham.
- Er det en ting jeg ikke gjør, er det det, sa hun.
- Derfor var det ingen som holdt henne der. Det var derfor hun slet
med jord, stein og tømmer. Dette mens Kjartan Kongsvenn gikk på jakt,
tok ett og annet løft og ga råd og vink om hvordan ting skulle gjøres.
Stein ble til grunnmur og grunnmur til hus.
Kvinnens lodd, tenkte Hulda Rigorsdatter.
Endelig sto det lille huset ferdig. Jorden var ryddet, trær felt, og fire
favner fyringsved lå pent stablet opp langs den ene langveggen. Høsten
var i anmarsj og vinteren kunne bare komme.
- Tiden? tenkte Hulda Rigorsdatter. - Hvor var det blitt av tiden?
I det lille dalføret var alt en endeløs rekke av dager og netter.
217