Untitled - Tomo Trading

Etterpå, da han lå utmattet ved siden av henne, kastet Kjartan Kongsvenn
ett blikk på det frodige dalføret.
Dette var stedet.
Der og da bestemt han seg for å bygge et hjem, og det skulle stå på
nøyaktig her hvor han hadde tatt henne.
- Jeg skal bygge, stønnet han mens han fremdeles hev etter pust.
- Bygge hva? spurte Hulda Rigorsdatter og så varmt og ømt på
ham.
- Vårt hjem, svarte han.
- Hvorfor? spurte hun.
- For at vi skal styrke våre bånd, sa han.
- Gjør det!, svarte Hulda Rigorsdatter og det lå en utfordring i stemmen
hennes.
For Kjartan Kongsvenn var alt med ett glemt. Han spratt opp, hipset
opp buksene og full av iver reiste han seg slik at han kunne stå i full
høyde.
- Der, sa han og pekte på et skogholt et lite stykke unna.
- Her, sa han og pekte på grunnen hvor han sto.
- ... og der! sa han og pekte på det frodige gresset.
- Hva snakker du om?
- Der er tømmer, her er tomt og der er det rikelig med gress til hestene.
Her skal huset stå, og der er det vann.
Allerede den kvelden begynte hadde Kjartan Kongsvenn begynt å
slepe og trille på stein for at huset skulle få en grunnmur.
Alt neste dag tok han frem stridsøksen sin og begynte å hugge og å
kløyve trær og å lage plank.
- Det skal bli et fint hus, mumlet han mens han arbeidet.
Hulda Rigorsdatter betraktet ham. Mannen hadde iver, krefter og
var ikke til å stogge.
Hun hadde sine planer.
Hulda Rigorsdatter måtte hjelpe til. Hun måtte rydde grunn, bryte
jord, rydde stein, lage grunnmur, hugge tømmer, grave torv og legge
tak, men det var bare en del av loddet som falt på henne.
Arven etter Gråvidda arbeidet i bakhodet.
Om kvelden kunne hun ligge og kjenne at armer og bein verket og
muskler hun ikke visste at hun hadde skrek etter rettferdighet.
Om kvelden, da kroppen hennes verket som verst, pleide Kjartan
Kongsvenn å legge seg inntil henne, trekke henne inn i armkroken og
å la sine hender utforske kroppen hennes. Han ville rulle opp og over
216