Untitled - Tomo Trading

Han la heller ikke merke til hvordan øynene hennes smalnet, og at et
intenst hat for ham grodde frem fra deres dybde.
- Vil du dette? spurte hun spakt.
- Klart det, sa Kjartan Kongsvenn med all den mannhaftigheten han
klarte å legge i stemmen.
- De kan få meg, av min egen frie vilje. sa hun like spakt.
Hun kunne ta imot, men på sine betingelser.
Kjartan Kongsvenn overhørte henne da han var for opptatt med
å pløyde sin manndom inn i dent motstridige kjønnet som lå under
ham.
Hulda Rigorsdatter lukket øynene.
- Ikke ...! hvisket hun ømt.
Han overhørte henne.
Det Kjartan Kongsvenn ikke kunne vite var at mens han trengte inn
i henne, våknet arven hun hadde fått av Rintzglir. Hulda Rigorsdatter
bestemte seg for å ta imot. Hun spredte beina, løftet dem og låste dem
rundt midjeh hans. Han, på sin side, presset seg dypere og dypere inn
i henne og kjente hvordan ekstasen begynte å ta overhånd. Hun, på sin
side, trakk av hans kraft uten at han merket at han ble svekket.
Hun presset underlivet opp mot hans.
Kjartan Kongsvenn kjente det, og presset tilbake:
- Hun elsker meg! var ordene som ringte mellom ørene hans.
Hulda Rigorsdatter var ikke bare i ferd med å ta av hans kraft, men
hun kjente at hun hadde begynt å ta kontroll over ham.
Hun skulle erobre ham, både legeme og skjel. For hvert støt som ble
kjørt inn i underlivet hennes ble Kjartan Kongsvenn svakere og svakere
og ble trukket dypere og dypere inn hennes vold. Det han trodde var
en ekstatisk nytelse var i realiteten livskraften som sakte men sikkert
ble tappet av ham.
Hun var i ferd med å vinne kontroll.
Mens han red henne, bak lukkede øyelokk, flimret det med løfter
for fremtiden. Han skulle ta seg av henne, skjerme henne, bygge hus
og heim, og de skulle klare seg gjennom vinteren, det bestemte han seg
for. Han skulle bygge et liv, og hun skulle være en del av det.
Det brygget seg videre og han kjente en kraftig iling i underlivet.
Lemmet hans pumpet og gikk, og da det gikk for Kjartan Kongsvenn
ulte han fra seg et dyrisk hyl.
Hulda Rigorsdatter tok imot, uten så mye som en lyd.
215