Untitled - Tomo Trading

- Hva?
- Greit, Kjartan, du kan ta meg.
- ... du vil ...?
- Ja, sa hun og spriket med beina som for å understreke budskapet.
Kjartan løsnet taket han hadde omkring ankelen hennes for å åpne
beltespennen. Deretter brukte han den ledige hånden for å løsne på
snøringen som holdt smekken lukket.
Det var da Hulda så sitt snitt til å flykte.
Hulda Rigorsdatter rullet frem fra innunder ham, spratt opp, og la
på sprang. Kjartan Kongsvenn langet ut en arm, og det var et jerngrep
som hektet tak i ankelen hennes og vippet henne overende. Kraftige
hender halte henne tilbake.
Leker du med geg!
Kjarten Kongsvenn halte henne på plass og denne ganen presset
han henne inn under seg.
- Ligg rolig, sa han.
Han hadde fått buksen nede om anklene og han hadde et fast grep
om henne.
- Vil du virkelig...? spurte han mykt.
- Jeg har ikke noe valg, har jeg? freste Hulda.
Kjartan tok tak i håndleddene hennes, la armene bakom hodet og
låste armene bak hodet hennes. Det var som om han visste at hun
hadde uante krefter, og at hun kunne smette unna dersom han ikke
var oppmerksom nok. Samtidig var taket han hadde på henne mykt og
omsorgsfult. som om han holdt en skjør liten fugl i hendene.
Nå kunne han få en å dele ensomheten med, var tanken som plutselig
falt inn i bakholdet hennes. Hun innså samtidig at hun ikke hadde
noe sted å gå. Etter å lagt Gråvidda og Faldnir bak seg, var det bare en
vill og karrig natur som kunne ta imot henne. Dessuten var vinteren i
anmarsj, og hun måtte ha tak over hodet.
Øynene hennes var fremdeles kalde, dype og bunnløse.
- Hva heter du mer enn Kjartan? spurte hun plutselig, med en tone
av forsoning i stemmen.
- Kongsvenn, og du?
- Hulda Rigorsdatter, datter av Rigor Svarte, yppersteprest i Faldnir,
svarte hun, og fant at det var liten grunn til å nevne sin mor.
Kjartan Kongsvenn virket alt annet en interessert i hvem hun var,
da han var mer opptatt av å hipse seg til rette for å trengte inn i henne.
214