Untitled - Tomo Trading

på vårparten ville det begynne å tine igjen. Det eneste hun ville få med
seg var den varme sommeren, og dette var den eneste tiden det var gitt
henne som anledning til å leve, elske og å vinne nok krefter til at hun
ville klare seg gjennom en ny vinter.
Det ville bli slik at innen høsten atter en gang tok til, ville hun
begynne å lukke seg inne. Hun ville bli kaldere og skape mer og mere
avstand til sine omgivelser.
Det ville bli nesten umulig å holde henne kjær.
Alt dette skjedde mens hun fortsatt lå bevisstløs. Hennes fremtid
ble tegnet for henne, og hennes skjebne ble låst.
Dette var arven fra Rintzglir.
Når tingene var på plass, kunne hun få våkne til igjen, bit for bit,
som et annet menneske.
Nå var tiden inne. Det eneste Kjartan Kongsvenn så var at kvinnen
rørte på seg. Hun stønnet, strakte på armer og bein, og da hun åpnet
øynene, så han rett inn i dem. De var uredde, blåsvarte og de stirret
blankt tilbake.
- ... og hvem tror du at du egentlig er? var spørsmålet som lyste i
deres dybde.
- Hallo, sa Kjartan Kongsvenn.
Hulda Rigorsdatter så opp på mannen som hadde ridd til hennes
unnsetning og drept uhyret som var etter henne.
- Hvem er du? spurte hun omsider.
- Mit navn er Kjartan Kongsvenn, sa Kongsvenn.
Med ett visste Hulda Rigorsdatter mannen som sto over henne hadde
hugget ned hennes mor. hun visste også at dete mannen som skulle bli
hennes ledsager i livet, bare at han ikke visste det ennda.
Alt dette visste hun, og det kom som en del av arven.
Samtidig hadde hun arvet evnen til å tie om ting som ville komme.
- Forsvinn! sa hun.
Kjartan fikk et oppgitt uttrykk i øynene. Han hadde bestemt seg for
at han ville ha henne, og særlig fintfølende hadde han aldri vært.
Han skulle ha denne kvinnen.
Sakte reiste Kjartan Kongsvenn seg slik at han sto bøyd over henne.
For henne, som så opp, ruvet ham som et fjell. I en brå bevegelse, bøyde
Kjartan seg og kjørte den ene hånden inn i det fyldige håret og løftet
hodet hennes og løftet det slik at ansiktene sto tett inntil hverandre.
212