Untitled - Tomo Trading

Hulda Rigorsdatter kjente at bevisstheten kom tilbake. Det var noe hult
og tomt inne i henne, som hun ikke helt klarte å sette fingeren på. Det
hun egentlig visste var at Rintzglir, hennes mor, var død, og at dette
var tomheten hun følte.
Hekser dør ikke som andre.
Samtidig med at Hulda Rigorsdatter var i ferd med å våkne, var det
en helt rekke krefter som ble overført til henne, fra mor til datter.
- Tiden er din! hørte Hulda Rigorsdatter at Rintzglir sa. Hvor stemmen
kom fra, visste hun ikke, men hekser pleide heller ikke å forlate
jorden etter at de døde. De oppørte heller ikke å eksistere, men ble sakte
men sikkert tilbakeført til naturen.
Dette visste Hulda Rigorsdatter.
Det var først nå at hun kunne få tilgang til det vell av trollkraft
som rørte seg inne på Gråvidda, og det kom som en arv. Kreftene kom
utenfra, og ble til ett med henne. Hun fikk nye former for kunnskap og
hun forsto ting som ellers ville ha forblitt ukjent.
På grunn av at Hulda Rigorsdatter var halvt menneske kunne hun
aldri bli helt til heks, bare nesten. Det var derfor fikk hun ikke arve det
taket som Rintzglir hadde over Gråvidda, da de andre heksene ikke
ville tillate det. Hun ville heller ikke ha evne å forsvare Gråvidda mot
angrep utenfra, og dette visste de andre heksene.
Imidlertid ble det gjort plass til henne i et lite rike som lå heksedømmet
nord for Hel, der de andre heksene syntes det passende å plassere
henne.
Hun ble valgt til å la henne regjere over riket som var låst i den
evige is, og det het Isengard.
Isengard var ett lite område som grenset til Grellandet som var dekket
av evig is. Her bodde det hverken heks, troll eller andre skapninger,
da stedet var for kaldt og lå for øde til.
Under den evige is hadde tiden gravd ut en diger kaverne, som var
formet som en høy og mektig hall, og dette skulle være hennes høysete.
Det var her hun skulle få regjere, for det hadde de andre heksene
bestemt.
Riket med den evige is strakte seg på undersiden av de iskledte fjell
i nord, og for Hulda Rigorsdatter var det som å bli dømt til et liv i
isloat.
Det var loddet skjebnen nå hadde skjenket henne.
I praksis, for Hulda Rigorsdatter, betydde det at hennes hjerte ville
kjøles gjennom hele høsten, for så å bli frosset til om vinteren. Først
211