Untitled - Tomo Trading

en verden der svik og hat var livskraften til kvinnen som skulle oppdra
det.
Men det var ingenting han kunne gjøre.
Han sto maktesløs.
Kjartans Kongsvenn led under at hans sjeleliv var i ett eneste opprør.
Han hadde rømt fra Østvikyr, forrådt sin venn, og nå klarte han
ikke en gang å se Eldgjær inn i øynene. Det samme gjaldt for Rasmus
Rødskjegg. Etter sitt møte med den gamle skrullingen ute ved havet,
og å ha hugget hodet av en diger flaggermus, var hans lille verden blitt
enda mer av en forvirrende sammenstimling av følelser.
Nå, da han sto over den svimeslåtte kvinnen, følte han at han var
kommet til en slags veis ende, at det hele ville finne sin forløsning. Han
ville slå rot, og han så på henne som sitt eneste håp.
Det handlet om å begynne på nytt. Stillheten som rådet i den lille
blinddalen hjalp ham med å samle sine tanker.
- Hva vil du egentlig Kjartan Kongsvenn? spurte han seg selv.
Han kjente hvordan solen varmet og lukten av friskt, grønt gress
gjorde ham rolig.
- Som jeg har rotet det til, sa han som svar på sitt eget spørsmål.
Kvinnen som lå ved hans føtter hadde gitt ham en helt ny tankerekke.
- Kanskje det var noe mer til livet enn bare krig, hat og svik? var
det neste spørsmålet han stilte seg selv.
Mykheten i anskitstrekkene, den glatte huden og de velformede
brystene som løftet og senket seg i takt med pustingen hennes, vekket
noe i ham. Hun var som en motvekt til det han forsøkte å fortrenge.
Kanskje hun var den som kunne hjelpe ham med å få livet sitt på
plass.
Han studerte den bevisstløse kvinnen nærmere. Han knelte og løftet
til side en hårlokk som lå over øynene hennes. Han hadde hatt kvinner
før, men han hadde alltid måtte tatt dem.
Denne pirret ham.
Det at hun lå spredt utover i gresset, forsvarsløs, var med på å forme
hans tanker. Det at hun var en vilt fremmed, gjorde det lettere for ham
å holde avstand til henne.
- Hun eier ikke følelser, sa han til seg selv og kjente at hun pirret
ham enda mer. Følelsen han bar på, av avmakt og ensomhet, ble forsterket.
210