Untitled - Tomo Trading

Miriam forundret seg ikke over at, inne i henne, hadde kulden fått
et slags grep, og at den tappet henne for krefter.
- Eldgjær! ropte Miriam, nå mer desperat.
Hun hørte desperasjonen i sin egen stemme, og forsto at det ikke
var kreftene, men livskraften som var i ferd med å tappes av henne.
Miriam holdt den ene hånden opp foran seg, og så at den var blitt lys,
nesten gjennomsiktig.
- Hva er dette? spurte hun seg selv, og kjente etter.
Sammen med livskraften hadde sjelen hennes begynt å forsvinne.
- Hjelp!
- Oppe på Gråvidda var det en som hadde forstått at en fremmed var
på vei inn i Tåkeskaret, og det var heksen Rintzglir. Nå, da hun hørte
en bønn om hjelp, visste hun hva som var i ferd med å skje.
- Zork! ropte hun.
Hun innså samtidig at det var kanskje for sent til å redde Dronning
Miriam fra en sikker død, men hun kunne begrense skadene. Heksen
Rintzglir formelig lettet fra bakken og skjøt ut over Gråvidda. Hun
seilte inn over Faldnir og ned de bratte fjellskråningene som krinset
Tåkeskaret og siktet seg inn mot den ensomme rytteren som satt midt
i skaret.
- Zork!! ropte hun for annen gang.
Miriam var blitt så svak at hun var i ferd med å gli av hesteryggen.
- Slipp henne! ropte Rintzglir.
Zork, som ikke bare hadde fått et godt grep om Miriams sjel, var
nesten ferdig med å sluke den, hadde ikke til hensikt å slippe taket han
hadde. Drag for drag tappet han Miriam for krefter og livskraften rant
ut av henne. var i ferd med å tømmes fra hennes sjel.
Nå var hun nesten helt gjennomsiktig.
- Ikke denne gang, Rintzglir, sa han.
Rintzglir sto plutselig rett foran Miriam. Fra håndflatene strømmet
det både ild og gnistregn, og tåken som hadde innhyllet henne var
begynt å løse seg opp.
- Jeg skal jage deg helt inn i Hels rike! ropte hun.
Zork slapp taket.
Med ett kjente Miriam at hun var blitt fri, og at varmen begynte å
komme tilbake. Om den ikke var like hel, begynte sjelen hennes å gli
på plass igjen.
- ... hvor, hva? sa hun.
21