Untitled - Tomo Trading
Untitled - Tomo Trading Untitled - Tomo Trading
flaggermusen. Nå da de var kommet nærmere kunne Kongsvenn også se rytteren. Hun hadde langt, ravnsvart hår, var kledd i hvitt, og lå godt bøyd over halsen på hesten. Kjartan Kongsvenn så at flaggermusen hadde tatt godt innpå, og innså at kvinnen var i ytterste fare. Flaggermusen fløy opp og la seg inn i et nytt svalestup. Kjarten trakk sverdet opp av sliren, løftet det godt over hodet, og sporet Karela for å ri rytteren i møte. På tross av at det var et tungt myrland hadde Karela aldri gallopert så fort. De to rytterne nærmet hverandre i en kollosal fart, og plutselig var han på høyde med den hvite hingsten som så tordnet forbi. Kongsvenn, som holdt sverdet høyt hevet, siktet inn mot flaggermusen som holdt på å flate ut av sitt svalestup. Nå så også Kongsvenn at flaggermusen nærmest var mannshøy, som var svært. Kongsvenn la all sin kraft inn bak sverdslaget. Det var først da at flaggermusen oppdaget at det var en ny rytter på myren og reagerte faren. Den seilte inn i en skrens, og deretter forsøkte den å vri seg unna. Men det var for sent. Eggen på sverdet skar inn i den tynne halsen, skilte den hode fra kroppen. Samtidig med at flaggermusen ble hugget ned, forsvant det som var av tunge skyer på den fjerne himmel og lyn og lynnedslag stanset like brått som de hadde begynt. Ut av øyekroken så Kongsvenn hvordan kroppen på den hodeløse flaggermusen traff bakken. Litt lengre unna landet hodet. Øyne og ører levde fortsatt og Kongsvenn kunne se et uttrykk av raseri, som til og med i døden fordreid det stygge ansiktet til det ugjenkjennelige. Skrekkslagent hat lyste fra de store, bulende øynene. Det var tydelig at den forbannet seg selv over å ha oppdaget Kjartan Kongsvenn for sent. Så var Rintzglir død. Kongsvenn trakk hesten inn i en skrens. Han hvirvlet den rundt og sporet den på nytt. Nå var det han som tordnet etter kvinne med det ravnsvarte håret. Karela var en sterkere og mer uthvilt hest, og hestehovene hans jaget innpå. De bragte ham nærmere og nærmere inntil han var over 206
henne. - Stans! ropte han. Kvinnen kastet ett blikk over den ene skulderen, og fortsatte å ri. I samme øyeblikk som det skjedde, visste Gudleik Lokeson, vindens herre, hvilket hode som falt for Kjartan Kongsvenns sverd. En annen som visste, var Rigor Svarte. Kjartan Kongsvenn, som hadde fått ett glimt av kvinnens i det belgsorte øynene, og hadde bestemt seg. Han skulle ha tak i den kvinne. - Stans! ropte han. Den hvite hingsten fikk nye krefter, og forspranget hun hadde til Kjartan Kongsvenn bare økte. Det var også da at Kongsvenn oppdaget at den hvite hingsten hadde enorme krefter, og at han måtte jage etter så godt han kunne. De galloperte bortover myrlandet, inn i djuv og skar og ut på nye sletter. De red over en ny åsrygg og ned i et nytt dalføre. Hesten til Kjartan Kongsvenn skummet nå kraftig, og store klaser med hvitt skum hand rundt munnen og nedover over brystet. De kraftige hovene bare fortsatte å hamre mot bakken. Jakten førte inn gjennom ett nytt juv som viste seg å munne ut i atter en dal. Denne viste seg å være en blinddal. Den hvitkledde rytteren med det ravnsvarte håret var fanget. Frodigheten i dalføret var det første Kongsvenn merket. Gress og trær kledde dalsidene og et lite speilblankt tjern lå midt i dalen. Rett foran, vendt mot ham, stod den hvite hingsten og ventet. Kongsvenn slakket av på farten. Rytteren var ikke bare en kvinne, men noe av det vakreste han hadde segg. Hun måtte forbi ham for å komme seg ut. Kvinnen med det ravnsvarte håret gjorde imidlertid ikke det minste tegn til å rømme. Hun bare satt rolig. Det var tydelig at også den hvite hingsten var blitt drevet hardt. De dyvåte flankene dampet, musklene dirret og neseborene lyste som ildkuler i det hvite ansiktet. Selv om den var utkjørt var det tydelig at den klar til å yte alt i en ny innsats. - For et dyr! tenkte Kongsvenn. Kjartan Kongsvenn nærmet seg med største forsiktighet, og passet på å dekke for fluktlinjen. Der; ansiktstrekkene hennes ble spente og hendene strammet grepet om tømmene. Hælene ble kjørt inn i flankene på hingsten og den føk fremover. 207
- Page 156 and 157: hadde hengende rundt halsen, og kle
- Page 158 and 159: ikke om han klarte å holde stand,
- Page 160 and 161: lett etter ord, følt seg frem og l
- Page 162 and 163: Bare kald luft fylte favnen. Hun kj
- Page 164 and 165: Kongsvenn visste at Zork ikke var d
- Page 166 and 167: øyne. Nå, da Rasmus Rødskjegg ha
- Page 168 and 169: Kvelden etter bryllupet, da Rasmus
- Page 170 and 171: med ordene han brukte, men også me
- Page 172 and 173: fra en sikker død og hadde holdt s
- Page 174 and 175: - Nei, for jeg har vært i Vesterlu
- Page 176 and 177: Han var forvist fra Ragnareid, og v
- Page 178 and 179: 178 Kapittel 12 VINDENS HERRE Gudle
- Page 180 and 181: Vinden løyet, nesten som for å hi
- Page 182 and 183: - Hvem lignet det på? - På den so
- Page 184 and 185: han trodde at han allerede var død
- Page 186 and 187: etter mannen. Den gamle mannen var
- Page 188 and 189: 188 Kapittel 13 ET HODE FORSVINNER
- Page 190 and 191: umulig å få tak i. Han tok seg sa
- Page 192 and 193: - Elsk meg! hvisket hun. Det var da
- Page 194 and 195: felle, gjorde det ikke lettere. Det
- Page 196 and 197: Han flyttet blikket tilbake til sin
- Page 198 and 199: Det var ingen annen utvei. Hun måt
- Page 200 and 201: Og hvilken arving har du båret fre
- Page 202 and 203: desperasjonen over å stå alene, u
- Page 204 and 205: presset opp i myrenem, nedenfra og
- Page 208 and 209: Kongsvenns egen hest steilte. Han m
- Page 210 and 211: en verden der svik og hat var livsk
- Page 212 and 213: på vårparten ville det begynne å
- Page 214 and 215: - Hva? - Greit, Kjartan, du kan ta
- Page 216 and 217: Etterpå, da han lå utmattet ved s
- Page 218 and 219: Men hun var aldri alene. Verre var
- Page 220 and 221: - Kulden etser seg innover i kroppe
- Page 222 and 223: kilte seg inn mellom fjellveggene.
- Page 224 and 225: telse. Det gikk også opp for ham a
- Page 226 and 227: Kjartan Kongsvenn tok nye skritt fr
- Page 228 and 229: - Hvor lenge har jeg vært isdronni
- Page 230 and 231: Det at Kjartan Kongsvenn hadde barn
- Page 232 and 233: og videre ned i enda flere fangehul
- Page 234 and 235: Hvor lang var tunnelen? Kjartan bru
- Page 236 and 237: slo den som et ekko som ga gjenklan
- Page 238 and 239: Kjartan rev seg løs fra grepet Ras
- Page 240 and 241: - Gi deg nå ... - Du lyver. - Det
- Page 242 and 243: - Akkurat hva jeg har tenkt å gjø
- Page 244 and 245: Det at Rasmus Rødskjegg var villig
- Page 246 and 247: Hulda følte hvorden den dyriske ti
- Page 248 and 249: hadde hun ikke følt at det var und
- Page 250 and 251: Rasmus Rødskjegg hadde ikke mye t
- Page 252 and 253: i hennes indre. Nei! Han skulle ikk
- Page 254 and 255: - Vi tilhører den nye ordenen, var
henne.<br />
- Stans! ropte han.<br />
Kvinnen kastet ett blikk over den ene skulderen, og fortsatte å ri.<br />
I samme øyeblikk som det skjedde, visste Gudleik Lokeson, vindens<br />
herre, hvilket hode som falt for Kjartan Kongsvenns sverd.<br />
En annen som visste, var Rigor Svarte.<br />
Kjartan Kongsvenn, som hadde fått ett glimt av kvinnens i det belgsorte<br />
øynene, og hadde bestemt seg. Han skulle ha tak i den kvinne.<br />
- Stans! ropte han.<br />
Den hvite hingsten fikk nye krefter, og forspranget hun hadde til<br />
Kjartan Kongsvenn bare økte. Det var også da at Kongsvenn oppdaget<br />
at den hvite hingsten hadde enorme krefter, og at han måtte jage etter<br />
så godt han kunne.<br />
De galloperte bortover myrlandet, inn i djuv og skar og ut på nye<br />
sletter. De red over en ny åsrygg og ned i et nytt dalføre.<br />
Hesten til Kjartan Kongsvenn skummet nå kraftig, og store klaser<br />
med hvitt skum hand rundt munnen og nedover over brystet.<br />
De kraftige hovene bare fortsatte å hamre mot bakken.<br />
Jakten førte inn gjennom ett nytt juv som viste seg å munne ut i atter<br />
en dal.<br />
Denne viste seg å være en blinddal.<br />
Den hvitkledde rytteren med det ravnsvarte håret var fanget.<br />
Frodigheten i dalføret var det første Kongsvenn merket. Gress og<br />
trær kledde dalsidene og et lite speilblankt tjern lå midt i dalen.<br />
Rett foran, vendt mot ham, stod den hvite hingsten og ventet. Kongsvenn<br />
slakket av på farten. Rytteren var ikke bare en kvinne, men noe<br />
av det vakreste han hadde segg.<br />
Hun måtte forbi ham for å komme seg ut.<br />
Kvinnen med det ravnsvarte håret gjorde imidlertid ikke det minste<br />
tegn til å rømme. Hun bare satt rolig. Det var tydelig at også den hvite<br />
hingsten var blitt drevet hardt. De dyvåte flankene dampet, musklene<br />
dirret og neseborene lyste som ildkuler i det hvite ansiktet. Selv om<br />
den var utkjørt var det tydelig at den klar til å yte alt i en ny innsats.<br />
- For et dyr! tenkte Kongsvenn.<br />
Kjartan Kongsvenn nærmet seg med største forsiktighet, og passet<br />
på å dekke for fluktlinjen. Der; ansiktstrekkene hennes ble spente og<br />
hendene strammet grepet om tømmene. Hælene ble kjørt inn i flankene<br />
på hingsten og den føk fremover.<br />
207