Untitled - Tomo Trading

til grensen til Grellandet. Jeg har både heks og troll til tjenere og de
adlyder mitt minste ønske. Med min hjelp kan du påkalle disse kraftene
og atter en gang erobre Ragnareid. Du kan bli konge, Rigor! sa hun.
Etter alle disse årene følte Rigor Svarte at han endelig hadde vunnet
over henne. Hun ville aldri klare å frata ham armbåndet, og dersom han
lot din datter leve, ville også heksedronningens rike bli hans.
- Du skal være min prestinne og du skal tjene armbåndet! sa han
triumferende.
Nnå var det Rintzglirs tur til å ynke seg. Svarte så ned på det krumbøyde
vesenet som sto foran ham. Bare hun innhentet hans datter, brakte
henne tilbake til Tåkeskaret, kunne han love hva som helst.
- Du blir nok en verdig tjener, hvisket han.
Ørnen som hadde overvåket det hele løftet seg opp på ett nytt vinddrag
og seilte ut mot den andre enden av Reividda, tilbake der den kom fra.
Der hadde Lokeson slått seg ned på det lille forblåste tunet ute ved
havet, og han følte han at tingene var i ferd med å ordne seg selv. Han
hadde nettop sendt Kjartan Kongsvenn fra seg, og funnet ut at Rigor
Svarte ikke trengte hjelp.
- Nå er tiden til å la andre arbeide fullbyrde mitt verk, sa han, og
bestemte seg for ikke å flytte på seg igjen.
- Skaperverket tilhører Rasmus Rødskjegg, da det er slik skjebnen
har bestemt, tenkte Lokeson videre.
Samtidig måtte han holde avstand. Det at Odin ikke hadde oppdaget
hva han holdt på med, gjorde det hele lettere.
Kjartan Kongsvenn, som var blitt ført bort fra det forblåste tunet ute
mot havet, hadde gått seg helt vill. Han fant hverken ut eller inn av
de mange dalføre, og var tvunget til fortsatt å lete seg frem. Kjartan
Kongsvenn gikk alltid nedover, da han regnet med at om han først kom
til bunnen på ett eller annet dalføre, kunne han alltid følge en bekk eller
elv ut i åpent lende.
Problemet var at ikke alle elver så ut til å renne nedover. Noen rant
sidelengs, og det gjorde det desto vanskeligere, da det var ingen dalbunn
han kunne forholde seg til. Her og der var det milelange myrer, og det
hemmet fremmarsjen. Men han så at for hvert skritt ble terrenget mer
åpent. Hist og her vokste litt gress og kratt, men ellers var det ikke
annet enn steinrøyser.
Han lurte også på hvor steinene kom fra, da de så ut til av de bar
203