Untitled - Tomo Trading

desperasjonen over å stå alene, uten noen å støtte seg til.
- Skal jeg innhente henne? spurte hun.
Rigor Svarte kjente at knuten som hadde satt seg i mellomgulvet
løsnet ett hakk.
- Hvordan? spurte han.
Rintzglir innså samtidig at Rigor Svarte ville gi nesten hva som helst
for at Hulda Rigorsdatter skulle fortsette som slave i Odins tjenerskare.
Grådigheten i øynene hans var ikke til å ta feil av. Han hadde armbåndet
og stolte fullt og helt på makten den hadde. Spørsmålet var bare om
det ville virke på en heks. Dermed øynet Rigor Svarte en mulighet til
å få det heslige udyret som sto foran ham ryddet av veien, en gang for
alle.
- Er det det du vil, Rigor? spurte hun.
- Ja, hvisket han.
- Da er du nødt til å gi avkall på noe, sa Rintzglir.
Svarte følte at hun kom for nært innpå ham, men så lenge han hadde
armbåndet var det ikke den makt som kunne røre ham. Bare han viste
hva han skulle gjøre. Han kastet et blikk mot himmelen og så at ørnen
seilte over dem, at den fløt på et vinddrag og at den lyttet til hvert ord
som ble sagt.
Han hadde ingenting å frykte.
- Du får din sjanse, heks! Jeg vil dele mitt rike med deg, bare du
henter henne!
- Hva befaler du?
- Døm den kvinnen til undergang eller gi meg hennes hode på et
spidd! skrek Rigor Svarte, som visste fullt godt at dette var det siste
Rintzglir ville gjøre.
- Så gjør meg til din tempelprestinne, og jeg skal hente henne for
deg, sa Rintzglir, som dermed forseglet en avtale mellom seg selv og
mannen hun foraktet.
- Du ville aldri våge ...! sa han.
- Og om hun får leve?
- Hva får jeg i bytte?
- All min makt, svarte Rintzglir ydmykt.
Rigor Svarte studerte henne. Var denne kvinnen virkelig villig til
å overføre sin makt til ham for å redde sin egen datter. Han trodde det
faktisk.
- Og hva kan dén utrette? spurte han nærmest hånlig.
- Min makt strekker seg herfra og langt innover i Gråvidda, helt
202