Untitled - Tomo Trading

- Du!
- Din vrede kan høres langt innover Gråvidda, Rigor Svarte!
- Hun ...
Rintzglir løftet kappen, trakk den godt rundt seg, og det heslige
hodet hennes ble atter en gang til det av en diger flaggermus.
Rigor Svarte skvatt, ble redd og rygget. Han hadde opplevd vreden
til Rintzglir tidligere, og han leste i flaggermusens øynene at han ikke
måtte trosse henne.
- Vik fra meg, heks!! klarte han å få frem.
- Kunne dette virkelig være den jeg har gitt seg til? tenkte hun, og
følte skam. Desto mer hun betraktet ham desto ynkeliger ble han.
Også Rigor Svarte følte at han ynket seg der han sto, i skyggen av
tempelet han hadde bygget. Han som hadde virket så høy og rank. Nå
var han en tykk liten prest med små, stikkende øyne. Tenke seg til at
det var for ham hun hadde fostret en datter? Rintzglir syntes han var
nesten latterlig der han sto i prestekappen sin.
Nei, for denne mannen nærte hun ingen kjærlighet!
Samtidig leste hun grådigheten i øynene hans. Det var så mye han
ville, og han trengte hjelp. Slike krek trenger alltid hjelp, hvisket hun
bittert til seg selv.
- Våger du å bannlyse min datter? spurte Rintzglir.
- Hun har forlatt meg! sa Rigor Svarte.
- Hun ønsker å leve sitt eget liv!
- Jeg kan ikke herske uten henne! sa Rigor Svarte. Fortvilelsen han
følte var fult ut hørbar.
- Ønsker du å herske, Rigor!? spurte hun med en ny mildhet i stemmen.
Rigor Svarte stirret blankt på den digre flaggermusen som sto foran
ham. Han visste at det var Rintzglir, som han hadde opplevd som hulder,
og det gjorde alt enda verre. Inne i seg arbeidet han med å fortrenge en
rekke minner, og synet av den heslige flaggermusen hjalp ikke.
Han ønsket seg alt annet enn å ha henne innpå seg.
- Hva vil du med meg? spurte han.
- Jeg vil ta del i ditt rike, svarte hun.
Nå kjente Rigor Svarte at han ble kald innvendig. Det var ikke nok
at hans egen datter hadde rømt, men nå ville også heksen ta del i hans
skaperverk.
- Og det tror du!?
Ondskap lyste i øynene hans. Og bak ondskapen leste Rintzglir
201