Untitled - Tomo Trading

- Det er derfor de kaller det for Tåkeskaret, tenkte hun.
Det var ingen opptråkket sti, og det var tydelig at folk ikke ferdes
så langt inn. Hun løftet blikket. I enden av dalen hang det en tett tåke
som gjorde sikten mindre.
Hun hadde ikke sett ett eneste vilt, hverken hare eller markmus.
Hesten ga også tydelig tegn til at den ikke likte seg den heller.
- Det er ingenting som heter heks, gnomer og dverger, sa hun og
egget den videre.
Hun følte at hun burde ha hatt en ledsager, en av kongens væpnere,
med seg; men det var lenge siden hun hadde sett nytten i at noen fulgte
henne.
Derfor red hun alene.
- Fremover ditt beist, sa hun til hesten, og kjente at hun nå måtte
presse på for at den skulle gå dit hun ville.
Ettersom dalen ble trangere, trakk tåken ned i dalføret og la seg
tettere omkring henne. Nå ga også hestehovene en dempet gjenklang i
det grå intet som omsluttet henne.
Varmen fra solen var borte, og en kald trekk omsluttet henne.
- De må ha kommet denne veien, sa hun til seg selv.
Miriam stanset, fant frem et ekstra plagg og tok det på seg. Så sporet
hun hesten igjen, og tvang den fremover.
Hver gang en hov traff bakken, ga trinnet en myk gjenklang som
forsvant inn i tåken og slo tilbake igjen som et ekko.
- Hun må være her, sa Miriam.
Det ble kaldere og tåken mer tett. Samtidig følte hun at noen iaktok
henne.
- Eldgjær, ropte hun.
Tåken gjorde at stemmen ikke bar mer enn noen få meter. Til
gjengjeld slo det tilbake i et ekko som var knapt hørbart. Kulden som
omsluttet henne trengte bare lenger og lenger inn.
- Eldgjær!
Stemmen var svakere og ekkoet mindre.
Kulden hadde trengt så langt inn i kroppen hennes at hun var blitt
kald. Også kreftene ble mindre.
- Eldgjær, barnet mitt!
Miriam var nå helt inne i Tåkeskaret. Tåken hadde lukket seg helt
rundt henne, og hun kunne nesten ikke se fremover. Det eneste hun
visste var at fjellene ruvet over henne og at det ikke var noen annen
vei å ri. At hun var kald, gjorde ikke ting lettere.
20