Untitled - Tomo Trading
Untitled - Tomo Trading Untitled - Tomo Trading
Han flyttet blikket tilbake til sin datter. Ansiktet var slik han hadde husket kvinnen som lokket ham inn i skogen. Alt var med ett glemt, og han våget å se Rintzglir inn i øynene. - Hun må bort fra dette sted, var budskapet han fikk. Nå var det hennes tur til å snu seg og se mot sin mor. - Gå med ham! kommanderte Rintzglir, uten at et ord ble vekslet mellom dem. - Du trenger hjelp, sa Hulda Rigorsdatter og så til sin far. Rigor Svarte nikket. Det tok tid, men sakte begynte tempelet å ta form. Trær ble hugget i Østervik, slept den lange veien opp gjennom Faldnir og båret på plass. Stein var blitt lagt til stein og tømmerstokk ble laftet inn i tømmerstokk. Både grunnmur og vegger reiste seg fra bakken og sakte men sikkert tok det som skulle stå som et tempel til Odin og Valhalls egne ferdig. På et vindrag over Tåkeskaret seilte det en ørn. Da tempelet som var reist på det nakne fjellet innerst i Tåkeskaret og nå sto, ble det også betraktet som et bindeledd mellom Rintzglirs verden og den til Rigor Svarte. Hulda Rigorsdatter var båndet til Gråvidda, og hun signet det. Store ormelignende dragehoder som høftet sine hoder mot himmelen, prydet gavlene. Mellom ormens gifttenner sto det en lang og tynn tunge som slikket sin hyldest til den nye herren, Odin, Valhalls hersker. Taket, som det var flere av, så lagvis oppover og det øverste var formet en spire. Rigor Svarte kalte det for en stavkirke, da han hadde hørt om lignende hus blant dem som tilba guden Kvitekrist. Han var fornøyd med sitt reisverk. Han var fornøyd med rollen som ble spilt av sin datter. Hun kunne stå høy, rank og vakker, og menneskene som knelte for henne var som trollbundet. Dette bidro til å gjøre Rigor Svartes oppgave lettere. Han fikk tid til å fremdyrke mystikken som skulle holde horden samlet. Han kunne egge til hat og han kunne binde loyalitet. Verktøyet hadde han i armbåndet. Som Rigor Svarte elsket armbåndet. Hver dag samlet han sin presteskare og fikk dem til å knele. Så holdt han armbåndet høyt over hodet og påkalte vinden. Den trakk ned fra Gråvidda eller inn fra havet, og 196
suste innover mot Østvikyr for så å legge seg innover Faldnir og presse seg opp gjennom den trange åpningen som førte til Tåkeskaret. Presteskaren lærte seg til å frykte vinden. Den kunne også trekke sølvgrå tåker inn fra havet og legge dem over en skyfri himmel. Tåken ble tung og mørk. Sorte skyer støtte sammen og flerrende, lydløse lyn haglet over Faldnir. Hverken troll eller heks våget seg inn i Faldnir, for det var å trosse armbåndets trollkraft. De våget heller ikke å komme ned Tåkeskaret av frykt. Ørnen lå alltid på et vindrag og var alltid i nærheten. Som tempelprestinne var Hulda Rigorsdatter nå selve porten til evigheten; og hun likte rollen. Så kom dagen da Hulda Rigorsdatter gikk lei, og ønsket å forlate Faldnir. Hennes higen etter frihet ble stadig sterkere, og hun fant at hun ville leve sitt eget liv. Enn verden av knelende menn var ikke nok. Det var en verden som bygget på hat og på hevn, og som ikke hadde noe annet mål og mening enn å hylde noe som ikke var. Hulda Rigorsdatter var ikke blant de troende. Samtidig følte hun at de ruvende fjellveggene som krinset Tåkeskaret ikke ga luft, og nærmest holdt henne til fange. Hun ville ikke mer og måtte bort. Hun måtte forlate Faldnir; men fikk ikke lov. Rigor Svarte, på sin side, visste at han ikke ville klare seg uten henne. Å erobre Ragnareid var målet, og det var hun som ville lede presteskare til seier. Han trengte trollkraften som bodde i henne og hennes evne til å føye menn med sin vilje. Han kunne ikke tillate at hun forlot Faldnir. Han hadde lagt sine planer, og hun var en del av dem. Til og med Rintzglir, som våket over Faldnir innså at hevn forlengst hadde forpestet Rigor Svartes sjel, og at han trengte en som kunne gjøre grovarbeidet for seg. Han var ikke bare vond, han var feig. I begynnelsen hadde Hulda Rigorsdatter sett frem til å stå ved sin fars side, lære ham å kjenne, og å være en del av hans liv. Hvoren godt Hulda enn forsto bitterheten som red ham, klarte hun ikke å leve i hans skygg. Den holdt på å kvele henne. Dessuten oppdaget hun at Rigor Svarte var direkte vond. 197
- Page 146 and 147: Det virket som en evighet før bøn
- Page 148 and 149: 148 Kapittel 10 HEKSEN RINTZGLIR To
- Page 150 and 151: Og så var det den fordømte talen.
- Page 152 and 153: hans føtter. Han tok et skritt til
- Page 154 and 155: forsvunnet. Lokeson visste at ingen
- Page 156 and 157: hadde hengende rundt halsen, og kle
- Page 158 and 159: ikke om han klarte å holde stand,
- Page 160 and 161: lett etter ord, følt seg frem og l
- Page 162 and 163: Bare kald luft fylte favnen. Hun kj
- Page 164 and 165: Kongsvenn visste at Zork ikke var d
- Page 166 and 167: øyne. Nå, da Rasmus Rødskjegg ha
- Page 168 and 169: Kvelden etter bryllupet, da Rasmus
- Page 170 and 171: med ordene han brukte, men også me
- Page 172 and 173: fra en sikker død og hadde holdt s
- Page 174 and 175: - Nei, for jeg har vært i Vesterlu
- Page 176 and 177: Han var forvist fra Ragnareid, og v
- Page 178 and 179: 178 Kapittel 12 VINDENS HERRE Gudle
- Page 180 and 181: Vinden løyet, nesten som for å hi
- Page 182 and 183: - Hvem lignet det på? - På den so
- Page 184 and 185: han trodde at han allerede var død
- Page 186 and 187: etter mannen. Den gamle mannen var
- Page 188 and 189: 188 Kapittel 13 ET HODE FORSVINNER
- Page 190 and 191: umulig å få tak i. Han tok seg sa
- Page 192 and 193: - Elsk meg! hvisket hun. Det var da
- Page 194 and 195: felle, gjorde det ikke lettere. Det
- Page 198 and 199: Det var ingen annen utvei. Hun måt
- Page 200 and 201: Og hvilken arving har du båret fre
- Page 202 and 203: desperasjonen over å stå alene, u
- Page 204 and 205: presset opp i myrenem, nedenfra og
- Page 206 and 207: flaggermusen. Nå da de var kommet
- Page 208 and 209: Kongsvenns egen hest steilte. Han m
- Page 210 and 211: en verden der svik og hat var livsk
- Page 212 and 213: på vårparten ville det begynne å
- Page 214 and 215: - Hva? - Greit, Kjartan, du kan ta
- Page 216 and 217: Etterpå, da han lå utmattet ved s
- Page 218 and 219: Men hun var aldri alene. Verre var
- Page 220 and 221: - Kulden etser seg innover i kroppe
- Page 222 and 223: kilte seg inn mellom fjellveggene.
- Page 224 and 225: telse. Det gikk også opp for ham a
- Page 226 and 227: Kjartan Kongsvenn tok nye skritt fr
- Page 228 and 229: - Hvor lenge har jeg vært isdronni
- Page 230 and 231: Det at Kjartan Kongsvenn hadde barn
- Page 232 and 233: og videre ned i enda flere fangehul
- Page 234 and 235: Hvor lang var tunnelen? Kjartan bru
- Page 236 and 237: slo den som et ekko som ga gjenklan
- Page 238 and 239: Kjartan rev seg løs fra grepet Ras
- Page 240 and 241: - Gi deg nå ... - Du lyver. - Det
- Page 242 and 243: - Akkurat hva jeg har tenkt å gjø
- Page 244 and 245: Det at Rasmus Rødskjegg var villig
suste innover mot Østvikyr for så å legge seg innover Faldnir og presse<br />
seg opp gjennom den trange åpningen som førte til Tåkeskaret.<br />
Presteskaren lærte seg til å frykte vinden.<br />
Den kunne også trekke sølvgrå tåker inn fra havet og legge dem over<br />
en skyfri himmel. Tåken ble tung og mørk. Sorte skyer støtte sammen<br />
og flerrende, lydløse lyn haglet over Faldnir.<br />
Hverken troll eller heks våget seg inn i Faldnir, for det var å trosse<br />
armbåndets trollkraft. De våget heller ikke å komme ned Tåkeskaret<br />
av frykt.<br />
Ørnen lå alltid på et vindrag og var alltid i nærheten.<br />
Som tempelprestinne var Hulda Rigorsdatter nå selve porten til<br />
evigheten; og hun likte rollen.<br />
Så kom dagen da Hulda Rigorsdatter gikk lei, og ønsket å forlate Faldnir.<br />
Hennes higen etter frihet ble stadig sterkere, og hun fant at hun ville<br />
leve sitt eget liv.<br />
Enn verden av knelende menn var ikke nok. Det var en verden som<br />
bygget på hat og på hevn, og som ikke hadde noe annet mål og mening<br />
enn å hylde noe som ikke var.<br />
Hulda Rigorsdatter var ikke blant de troende.<br />
Samtidig følte hun at de ruvende fjellveggene som krinset Tåkeskaret<br />
ikke ga luft, og nærmest holdt henne til fange.<br />
Hun ville ikke mer og måtte bort.<br />
Hun måtte forlate Faldnir; men fikk ikke lov.<br />
Rigor Svarte, på sin side, visste at han ikke ville klare seg uten henne.<br />
Å erobre Ragnareid var målet, og det var hun som ville lede presteskare<br />
til seier. Han trengte trollkraften som bodde i henne og hennes evne til å<br />
føye menn med sin vilje. Han kunne ikke tillate at hun forlot Faldnir.<br />
Han hadde lagt sine planer, og hun var en del av dem.<br />
Til og med Rintzglir, som våket over Faldnir innså at hevn forlengst<br />
hadde forpestet Rigor Svartes sjel, og at han trengte en som kunne gjøre<br />
grovarbeidet for seg.<br />
Han var ikke bare vond, han var feig.<br />
I begynnelsen hadde Hulda Rigorsdatter sett frem til å stå ved sin fars<br />
side, lære ham å kjenne, og å være en del av hans liv. Hvoren godt Hulda<br />
enn forsto bitterheten som red ham, klarte hun ikke å leve i hans skygg.<br />
Den holdt på å kvele henne.<br />
Dessuten oppdaget hun at Rigor Svarte var direkte vond.<br />
197
Change language