Untitled - Tomo Trading

steinblokk og videre opp den ene fjellskrenten etter den andre.
Endelig oppe reiste han seg i hele sin høyde:
- Rintzglir! ropte han innover den nakne vidda.
Rintzglir, som hadde øyne og ører over alt, visste at Rigor Svarte
hadde slått seg til i Tåkeskaret og at han forsøkte å samle en presteskare.
Hun slapp å se inn i røyken eller å bruke annen trollkraft for å vite at
det var Rigor Svarte som ropte på henne.
Hun visste også hvorfor han var kommet, at det var for å hente
Hulda, hennes datter.
Rintzglir hadde forlengst innsett at Hulda Rigorsdatter ikke var en
ekte heks, og at Gråvidda ikke var noe sted henne. Hekser ville alltid
være utstøtt, og hun håpet at det ville være en annen plass til henne i
verden utenfor.
- Kom! var tanken hun sendte bort til mannen som sto i portalen til
akkurat den del av verden.
Rigor Svarte følte at hun kalte på ham og gikk fram. Rundt ham,
over alt, var det bare nakent fjell og lyng og kratt.
- Hva i huleste lever hun av? tenkte han, men visste at han måtte
vokte sine tanker vel, da Rintzglir kunne lese dem.
- Jeg kommer, hvisket han lavt.
I mens kalte Rintzglir på sin datter.
Endelig, etter å ha krysset flere mil med gold, naken vidde, var Rigor
Svarte fremme. Det lille steinhuset sto klemt opp mot en klippe, og det
steg røyk ut av en skorstein.
- Rintzglir, ropte han igjen.
Døren til det lille huset gikk opp, og ut kom en kvinneskikkelse.
Hun var høy og rank, og hadde ravnsvart hår som rakk henne til livet.
Hun kom mot ham, gikk med en vuggende gange, og hver bevegelse
var myk og føyelig.
- Far? sa hun.
Rigor Svarte ble tørr i munnen og fikk vansker med å svelge. Kunne
dette være hans datter? Øynene hennes var sorte, som to dype brønner
og ansiktet hadde rene linjer.
- Hulda? sa han.
- Ja, svarte Hulda Rigorsdatter, uten å vise en eneste følelse.
Rigor Svarte løftet blikket og stirret mot huset. Bak henne, i døråpningen
så han det stygge, krumbøyde kreket som hadde lokket ham
frem.
195