Untitled - Tomo Trading
Untitled - Tomo Trading Untitled - Tomo Trading
umulig å få tak i. Han tok seg sammen. Nå var tiden inne til at han måtte trekke veksler på sitt slektsbånd. Det var ikke en viss vemmelse at han husket tilbake. Som ung hadde Rigor Svarte vært hærfører. Han og hans menn hadde jaget innover Gråvidda og jaktet både på troll og heks. Hver gang de kom på kloss hold, forsøkte å gå til angrep, hadde tapt. Det viste seg også at desto nærmere de kom til grensen mot Grellandet, ble trolldommen de rådet over sterkere. Rigor Svarte likte ikke å tenke på det. Han visste at uhyrene var der, men så dem aldri. Av og til, om natten, gikk de til angrep, og drepte. Hvor mange menn som var blitt liggende igjen, visste han ikke. Menne ble redde. Om dagen lå Gråvidda gold og naken, uten hverken trær eller kratt. Om natten, da mørket gjorde det umulig å se, føltes det som om det var trær og kratt over alt, uansett hvor de bevegde seg. Derfor, nattetid, holdt de seg i ro. - Jeg liker det ikke, mumlet han for seg selv, men våget ikke å innrømme at også han var redd. De fortsatte. Siden hadde han gjort hva han kunne for å glemme. Det han ikke klarte å fortrenge, var den eneste tingen han aldri klarte å få på avstand; mmøtet med kvinnen som så skulle bli Huldas mor. Rigor Svarte og hans menn hadde startet sin jakt ved å drive noen troll opp gjennom Tåkeskaret, innover Gråvidda, og videre innover mot Grellandet, en ukjent verden for dem alle. Mens de jaktet på trollene var de blitt trukket lenger og lenger innover i en verden som ikke bare var dem fremmed, men som huset sin egen form for trolldom. Hverkan han eller mennene hans likte at de var så langt unna Tåkeskaret, deres rømingsvei. - Tenk om vi blir avskåret? var tanken som bekymret noen. - Kan vi ikke snu? var tanken som bekymret andre. Rigor Svarte nektet for at trollkraften i denne del av verden var noe å bekymre seg for, og bare fortsatte. Nå, da han sto øverst i Tåkeskaret, var i ferd med å bygge sin presteskare, husket han møtet med moren til Hulda Rigorsdatter som om det var i går. Han og hans menn var kommet helt inntil grensen til Grellandet, 190
hadde slått leir i et lite skogholt, og hadde faktisk belaget seg på å gi opp, og å snu. Det at skogholtet ikke hadde vært der da de stanset, men grodde plutselig opp rundt dem, gjorde beslutningen lettere. Rigor Svarte husket at det var en spesiell natt. Himmelen var tindrende klar, stjernene lyste i hvert tjern og bekker rant over rullesteiner. Der, i ett med natten, hørte Rigor Svarte den reneste sangstemme noensinne. Ordene forsto han ikke; men tonefallet trollbandt ham. Hvilken kvinne kunne ha en slik stemme? Han forlot leiren og fulgte den inn i et skogholt, helt til han kom til en lysning. Der, badet i måneskinn, sto hun. Håret var langt og silkegult. Øynene som tidløse brønner og huden så fløyelsmyk. Hvem var hun, hvordan var hun kommet dit? Han visste at han måtte ha henne. - Hvem er du? spurte han med en røst som forstyrret stemningen. Sangen stoppet brått og hun snudde seg. - Du skremte meg, hvisket hun. Stemmen hennes rørte ved strenger han ikke visste at han hadde. Hun tok et skritt frem, stanset opp, og betraktet ham. Så begynte hun å synge igjen. Rigor Svarte var som hypnotisert, og ble trukket lenger og lenger inn i skogholtet. Akkurat i det øyeblikket ville han følge henne hvor det skulle være; helt til jordens ende. At han var ved grensen til Grellandet, var uten betydning. - Vakreste av kvinner! hvisket han. - Vil du temme min sang? hvisket hun, i en stemme som var like vill som skogen han befant seg i, og like klar som kildevann. - Jeg må ha deg! var den eneste tanken som hadde fokus. Han var som besatt, båret av begjær. Hun fortsatte med å lokke ham til seg, og først da de var kommet in i den dypeste del av skogen stanset hun. Han stanset også. - Kom. Hun rakte frem armene. Rigor Svarte hadde mistet alt som heter kontroll, og gikk henne i møte. Hun gikk mot ham. Da hun endelig stod tett inntil ham trakk hun ham til seg. Blikket hennes var så dypt at han ikke kunne se annet enn øynene hennes. For å slippe unna, gikk Rigor Svarte ned i knestående og å gripe rundt anklene hennes. - Ærede kvinne ..., sa han, uten at et eneste ord krysset hans lepper. 191
- Page 140 and 141: Stemmen lød som et hult ekko. Rasm
- Page 142 and 143: Zork ventet. Endelig! Mot ham kom e
- Page 144 and 145: lys fra Rødskjeggs øyne. Istedenf
- Page 146 and 147: Det virket som en evighet før bøn
- Page 148 and 149: 148 Kapittel 10 HEKSEN RINTZGLIR To
- Page 150 and 151: Og så var det den fordømte talen.
- Page 152 and 153: hans føtter. Han tok et skritt til
- Page 154 and 155: forsvunnet. Lokeson visste at ingen
- Page 156 and 157: hadde hengende rundt halsen, og kle
- Page 158 and 159: ikke om han klarte å holde stand,
- Page 160 and 161: lett etter ord, følt seg frem og l
- Page 162 and 163: Bare kald luft fylte favnen. Hun kj
- Page 164 and 165: Kongsvenn visste at Zork ikke var d
- Page 166 and 167: øyne. Nå, da Rasmus Rødskjegg ha
- Page 168 and 169: Kvelden etter bryllupet, da Rasmus
- Page 170 and 171: med ordene han brukte, men også me
- Page 172 and 173: fra en sikker død og hadde holdt s
- Page 174 and 175: - Nei, for jeg har vært i Vesterlu
- Page 176 and 177: Han var forvist fra Ragnareid, og v
- Page 178 and 179: 178 Kapittel 12 VINDENS HERRE Gudle
- Page 180 and 181: Vinden løyet, nesten som for å hi
- Page 182 and 183: - Hvem lignet det på? - På den so
- Page 184 and 185: han trodde at han allerede var død
- Page 186 and 187: etter mannen. Den gamle mannen var
- Page 188 and 189: 188 Kapittel 13 ET HODE FORSVINNER
- Page 192 and 193: - Elsk meg! hvisket hun. Det var da
- Page 194 and 195: felle, gjorde det ikke lettere. Det
- Page 196 and 197: Han flyttet blikket tilbake til sin
- Page 198 and 199: Det var ingen annen utvei. Hun måt
- Page 200 and 201: Og hvilken arving har du båret fre
- Page 202 and 203: desperasjonen over å stå alene, u
- Page 204 and 205: presset opp i myrenem, nedenfra og
- Page 206 and 207: flaggermusen. Nå da de var kommet
- Page 208 and 209: Kongsvenns egen hest steilte. Han m
- Page 210 and 211: en verden der svik og hat var livsk
- Page 212 and 213: på vårparten ville det begynne å
- Page 214 and 215: - Hva? - Greit, Kjartan, du kan ta
- Page 216 and 217: Etterpå, da han lå utmattet ved s
- Page 218 and 219: Men hun var aldri alene. Verre var
- Page 220 and 221: - Kulden etser seg innover i kroppe
- Page 222 and 223: kilte seg inn mellom fjellveggene.
- Page 224 and 225: telse. Det gikk også opp for ham a
- Page 226 and 227: Kjartan Kongsvenn tok nye skritt fr
- Page 228 and 229: - Hvor lenge har jeg vært isdronni
- Page 230 and 231: Det at Kjartan Kongsvenn hadde barn
- Page 232 and 233: og videre ned i enda flere fangehul
- Page 234 and 235: Hvor lang var tunnelen? Kjartan bru
- Page 236 and 237: slo den som et ekko som ga gjenklan
- Page 238 and 239: Kjartan rev seg løs fra grepet Ras
hadde slått leir i et lite skogholt, og hadde faktisk belaget seg på å gi<br />
opp, og å snu. Det at skogholtet ikke hadde vært der da de stanset, men<br />
grodde plutselig opp rundt dem, gjorde beslutningen lettere.<br />
Rigor Svarte husket at det var en spesiell natt.<br />
Himmelen var tindrende klar, stjernene lyste i hvert tjern og bekker<br />
rant over rullesteiner. Der, i ett med natten, hørte Rigor Svarte den<br />
reneste sangstemme noensinne. Ordene forsto han ikke; men tonefallet<br />
trollbandt ham. Hvilken kvinne kunne ha en slik stemme? Han forlot<br />
leiren og fulgte den inn i et skogholt, helt til han kom til en lysning.<br />
Der, badet i måneskinn, sto hun. Håret var langt og silkegult. Øynene<br />
som tidløse brønner og huden så fløyelsmyk.<br />
Hvem var hun, hvordan var hun kommet dit?<br />
Han visste at han måtte ha henne.<br />
- Hvem er du? spurte han med en røst som forstyrret stemningen.<br />
Sangen stoppet brått og hun snudde seg.<br />
- Du skremte meg, hvisket hun.<br />
Stemmen hennes rørte ved strenger han ikke visste at han hadde.<br />
Hun tok et skritt frem, stanset opp, og betraktet ham. Så begynte<br />
hun å synge igjen.<br />
Rigor Svarte var som hypnotisert, og ble trukket lenger og lenger<br />
inn i skogholtet. Akkurat i det øyeblikket ville han følge henne hvor<br />
det skulle være; helt til jordens ende.<br />
At han var ved grensen til Grellandet, var uten betydning.<br />
- Vakreste av kvinner! hvisket han.<br />
- Vil du temme min sang? hvisket hun, i en stemme som var like<br />
vill som skogen han befant seg i, og like klar som kildevann.<br />
- Jeg må ha deg! var den eneste tanken som hadde fokus.<br />
Han var som besatt, båret av begjær.<br />
Hun fortsatte med å lokke ham til seg, og først da de var kommet<br />
in i den dypeste del av skogen stanset hun.<br />
Han stanset også.<br />
- Kom. Hun rakte frem armene.<br />
Rigor Svarte hadde mistet alt som heter kontroll, og gikk henne i<br />
møte. Hun gikk mot ham. Da hun endelig stod tett inntil ham trakk hun<br />
ham til seg. Blikket hennes var så dypt at han ikke kunne se annet enn<br />
øynene hennes. For å slippe unna, gikk Rigor Svarte ned i knestående<br />
og å gripe rundt anklene hennes.<br />
- Ærede kvinne ..., sa han, uten at et eneste ord krysset hans lepper.<br />
191
Change language