Untitled - Tomo Trading

umulig å få tak i.
Han tok seg sammen.
Nå var tiden inne til at han måtte trekke veksler på sitt slektsbånd.
Det var ikke en viss vemmelse at han husket tilbake.
Som ung hadde Rigor Svarte vært hærfører. Han og hans menn hadde
jaget innover Gråvidda og jaktet både på troll og heks. Hver gang de
kom på kloss hold, forsøkte å gå til angrep, hadde tapt. Det viste seg
også at desto nærmere de kom til grensen mot Grellandet, ble trolldommen
de rådet over sterkere.
Rigor Svarte likte ikke å tenke på det. Han visste at uhyrene var der,
men så dem aldri. Av og til, om natten, gikk de til angrep, og drepte.
Hvor mange menn som var blitt liggende igjen, visste han ikke.
Menne ble redde.
Om dagen lå Gråvidda gold og naken, uten hverken trær eller kratt.
Om natten, da mørket gjorde det umulig å se, føltes det som om det var
trær og kratt over alt, uansett hvor de bevegde seg.
Derfor, nattetid, holdt de seg i ro.
- Jeg liker det ikke, mumlet han for seg selv, men våget ikke å innrømme
at også han var redd.
De fortsatte.
Siden hadde han gjort hva han kunne for å glemme.
Det han ikke klarte å fortrenge, var den eneste tingen han aldri klarte
å få på avstand; mmøtet med kvinnen som så skulle bli Huldas mor.
Rigor Svarte og hans menn hadde startet sin jakt ved å drive noen
troll opp gjennom Tåkeskaret, innover Gråvidda, og videre innover mot
Grellandet, en ukjent verden for dem alle. Mens de jaktet på trollene
var de blitt trukket lenger og lenger innover i en verden som ikke bare
var dem fremmed, men som huset sin egen form for trolldom.
Hverkan han eller mennene hans likte at de var så langt unna Tåkeskaret,
deres rømingsvei.
- Tenk om vi blir avskåret? var tanken som bekymret noen.
- Kan vi ikke snu? var tanken som bekymret andre.
Rigor Svarte nektet for at trollkraften i denne del av verden var noe
å bekymre seg for, og bare fortsatte.
Nå, da han sto øverst i Tåkeskaret, var i ferd med å bygge sin presteskare,
husket han møtet med moren til Hulda Rigorsdatter som om
det var i går.
Han og hans menn var kommet helt inntil grensen til Grellandet,
190