Untitled - Tomo Trading

- Jeg kan ikke!
- Jeg har ridd tvers over både fjell og vidde, igjennom Østvikyr og
skal nå til stedet som kalles Faldnir.
Et stykke på vei, da det er langt, sa Terje Gråstein.
- Så vis vei, sa hun og pekte rett frem med det lille sverdet.
Hun så hvordan Terje Gråsteins skuldre ség sammen. Så, med ansiktet
mot bakken, begynte han å gå; han foran, og hun bak.
Det gikk sakte. Skrittene hans var korte og subbete, men han førte
henne i riktig retning.
Til slutt, etter en halv dags marsj, hadde han ført henne frem til
munningen av et bredt og frodig dalføre, og der stanset han.
- Der, sa han, og pekte innover.
- Er dette dalføret som heter Faldnir, spurte hun, som for å forsikre
seg at han snakket sant.
- Ja, svarte han, uten å løfte hverken hodet eller blikket.
Det var ikke utenkelig at mennene som røvet Eldgjær hadde ført
henne dit, sa hun til seg selv. Stedet var ubebodd, og det var langt fra
folk.
Hun valgte å presse videre, med det samme.
- Takk, du kan gå, sa hun.
Det som slo henne var at det var både beite og frodige skoger, og
likevel var dalen ubebodd. For å gjøre idyllen helt komplett, rant det
til og med elv ned gjennom bunnen av dalføret. Solen sto høyt på himmelen
og hun ble grepet av hvor vakkert det var.
Miriam snudde seg halvt i salen, og så seg tilbake. Terje Gråstein var
ikke å se. Mens hun red tenkte hun over advarselene han hadde gitt.
Var det en ting hun ikke måtte gjøre, så var det å ri inn i bunnen av
dalen og inn der hvor tåken hang nedover fjellsidene.
- Hvorfor det? hadde hun spurt.
- Folk kommer ikke ut igjen, hadde han sagt.
- Sludder og vås, sa dronningen.
Nå, da hun var kommet et stykke inn, og fjellene ruvet høyere,
kjente hun at hesten ble urolig, derfor siktet hun seg inn mot midten
av dalføret og red videre innover. Elven fosset seg hvit over steiner og
glattet seg ut igjen i stryk.
- Merkelig at fuglene ikke synger, sa hun halvt til seg selv.
Hun fortsatte. Desto lengre inn hun kom, jo smalere ble det, og nå
begynte hun å angre. Fjellene reiste seg som vegger av blankpolert stein
og rammet inn en knallblå himmel, som var krinset av en lett grå dis.
19