Untitled - Tomo Trading

etter mannen.
Den gamle mannen var snarrådig. Han spratt halveis over rommet
og sto med bøyd hode opp etter den ene veggen.
- Ikke slå! jamret han.
Om Kjartan Kongsvenn noensinne hadde følt et stikk av medlidenhet,
var det nå. Den gamle skrullingen hadde tross alt reddet livet
hans.
- Nei, gamle mann, jeg skal ikke røre deg.
Og mens han stirret på ham syntes Kjartan tydelig at det brant et
kaldt lys dypt inni øynene på den gamle mannen. Lyset hadde han sett
før, og det rørte ved et minne. Et eller annet sted, i en eller annen tid,
hadde han sett det lyset; men han husket ikke hvor.
Hvorfor sto han der som en forskremt liten hare? Samtidig var det
akkurat som om han lo av ham.
- Forbannede einstøing!
Og samtidig følte han medlidenhet. Kjartan ønsket å gjengjelde,
gjøre noe for ham.
- Er det noe du trenger?
- Ingenting!
- Kan jeg hugge ved? spurte han.
- Finnes ikke trær! svaret kom raskt.
- Kan jeg hente torv eller fore dyrene?
- De eter gress!
- Du vil ha meg bort herfra, forstår jeg.
- Ja, og det litt kvikt.
Var det slik han mente det?
- Takk likevel, mumlet Kjartan og reiste seg fra stolen. Han haltet
sakte mot døren.
Den gamle mannen skyndte seg ut på tunet. - Jeg skal vise vei.
- Jeg skal nok finne veien selv, sa Kongsvenn og ristet på hodet.
- Kan ikke, sa den gamle, bare en vei inn og en vei ut, og jeg er den
eneste som vet.
- Javel, svarte Kongsvenn oppgitt. Det var en befrielse å komme ut
i det fri.
Først da Kjartan kom utenfor så han hvor ensomt og forlatt den gamle
mannen bodde. Jorda var skrinn og sauene magre. Det eneste selskap
måtte ligge i vinden som pisket bortover havflaten og slo mot ham.
Sjøsprøyten la seg på ansiktet som frisk, myk dugg og var som et
186