Untitled - Tomo Trading

han trodde at han allerede var død.
For den som så opp ville de ha stusset over at en ørn kunne løfte noe
så tungt som et helt menneske. De ville ha stusset enda mer dersom de
hadde sett hvordan Kongsvenn svevde, og at hele tyngden hang i de
åpne kjøttsårene.
Spørsmålet de ville ha stilt var om de ville revne?
For hver vingeslag klarte ørnen å vinne ny høyde. Det økte også
avstanden til bakken. Der nede sto steinrøysene som pigger mot himmelen
og dersom ørnen slapp taket, ville Kongsvenn møte en sikker
død.
Kjarten Kongsvenn var imidlertid sikker på at han allerede var død
og at det var Valkyriene som hadde hugget tak i ham. Det han ikke var
sikker på var om han var på vei mot Valhall. Han hadde ikke falt i krig.
Han hadde bare ramlet av hesten.
I halvørske kunne han til og med se de svarte hestene med brennende
hover og øyne som lyste død.
- Ved Odin, jeg skal sitte ved din side! sa han, og mistet bevisstheten
igjen.
Kjartan Kongsvenn våknet. Han løftet på hodet og så seg omkrinng.
Rommet var lite, kun med ett bord og en stol. Det brant i en grue på
den ene kortveggen.
- Kunne dette være Valhall?
Døren gikk plutselig opp og en gråhåret liten mann kom inn i rommet.
- Hvor er jeg?
Mannen stirret mot sengen.
- Du er våken? Da kan du komme deg opp!
Kongsvenn flyttet litt på seg, men det skulle han ikke ha gjort.
Smerten fra sårene ilte gjennom ham med en slik kreft at kvalme veltet
seg opp i mellomgulvet. Spy satt i halsen og han holdt på å svime av
igjen. Var det en ting han ikke orket tanken på, var det å reise seg.
- Jeg er dårlig!
- Nå har jeg pleiet deg i to døgn og nå er det nok! sa den gamle.
- I to døgn!?
- Det får være nok! freste han. - Jeg har sittet og sovet i en stol i to
døgn. Jeg er blitt stiv og støl og nå er det min tur å ligge.
Kongsvenn stirret opp i det jamrende, tannløse gapet.
- Ja vel, sa han.
184