Untitled - Tomo Trading

seile fritt hvoren den ville. Det skarpe blikket gransket landskapet.
- Før meg til Kongsvenn, sa ørnen.
Vinden løftet ham høyere opp, og så lot ham seile på skrå inn mot
et mørkt dalføre som gikk på tvers av de andre. Den lave morgensolen
kastet dype skygger over Reividda og gjorde det vanskelig å se.
Dessuten var ørnen en uvelkommen gjest. Nattens dyr hadde krøpet
i hi mens andre følte dens nærvær og våget ikke å røre på seg.
Ørnen merket seg alt dette, men kretset bare videre. Det var noe
annet den lette etter.
Der, i et skar, lå mannen, vridd i en nesten umulig vinkel. En hest
sto litt lengre unna og beitet.
- Kunne det være ...?
Ørnen trakk til seg vingene og stupte. Den falt fortere og fortere
mot bakken og til slutt hvinte det i fjærdrakten. Da den var på høyde
med fjellskråningen brettet den ut halvparten av det store vingespekket
og flatet ut vindelen. Dermed fløy den på langs av dalføret og kunne ta
mannen nærmere i øyesyn.
Hesten som sto ved mannens side hvirvlet rundt og reiste seg på opp
bakbena. Den knegget og sparket med hovene, men ørnen var allerede
utenfor rekkevidde.
Vinden løftet ørnen slik at den gjenvant høyd. Den sirklet et par
ganger over dalføret, men måtte ned igjen.
- Dette går greit, tenkte ørnen og siktet seg inn.
Den hadde bestemt seg for å sikte seg inn og å bruke gripeklørene.
Den måtte ta Kongsvenn i ett eneste svop,, for ellers kunne den selv
bli slått mot steinene.
Ørnen stupte for annen gang. Den åpnet klørne men holdt de fremdeles
inntil bakkroppen. Hastigheten fortsatte å øke.
Kongsvenn var for tung til at den bare kunne fly ned og løfte ham.
Den måtte bruke bæremomentet av sin egen vekt for å få mannen
opp.
Da ørnen var helt nede, pisket den vingene inn en skrens. Samtidig
skjøt klørene frem og den begravde dem i Kongsvenn. En satt i skulderen
og den andre ble begravd dypt i det ene låret. Nye vingeslag og
ørnen klarte å rykke det halvdøde legemet løs fra juvet. Så klarte den
å løftet det opp på vindens drag og å fly tilbake til tunet på toppen av
klippen ute mot havet.
Smerten fra klørene som ble begravd i i Kongsvenn skar tvers gjennom
bevisstløsheten, og han kjente det. Reagere gjorde han ikke, for
183