Untitled - Tomo Trading

å vinne frem.
- ... og hvem skulle det så være? lo Lokeson.
- De kaller ham for Kvitekrist, sa vinden.
Lokeson hadde hørt om Kvitekrist og om hvordan han hadde fått
en følgeskare. Han visste godt at der hvor Kvitekrist fikk fotfeste, ble
gudene i Valhall fordrevet.
Irritert viftet Lokeson med den ene hånden, som for å skyve det fra
seg.
- Jeg vil heller vite om de nære ting og om riket jeg er i ferd med å
bygge, sa han.
- Det er ikke Jotnene du trenger å frykte, sa vinden.
- Jeg vil vite om mitt eget rike, sa Lokeson bryskt.
- ... det er samlet, sa vinden.
- Og Rasmus, hvordan går det med ham, spurte så den gamle mannen
med en ny mildhet i stemmen.
- Han lever i et fortvilet villrede, svarte vinden.
- Og Eldgjær?
- Hun har født et barn, fortalte den.
Ansiktet til den gamle mannen mildnet. Det ble med ett både ungt
og vakkert, slik gamle ansikter blir når de røres dypt.
- Hva slags barn!?
- Et pikebarn, svarte vinden.
Gudleik Lokeson senket hodet for ikke å vise hva han følte. Til
og med guder kan ha menneskelige trekk. Han hadde en uimotståelig
trang til å forvandle seg til en ørn, sette seg opp på vindens rygg og
seile innover Østvikyr, men slo det fra seg. Han hadde herjet nok med
Rasmus Rødskjeggs liv, og mannen måtte få fred.
- Et pikebarn! bekreftet han og løftet hodet igjen.
Han stirret kaldt utover havet og valgte ikke å dele sine tanker. Slik
sto han mens vinden strøk ham lett over hodet. Lokeson arbeidet med
å danne seg et bilde av noe som var ham så veldig fjernt.
- Et menneskebarn, sa han som om han smakte på ordet. han hadde,
tross alt, levd med Eldgjær i to år og til og med guder kan ha sine svake
øyeblikk. Barnet kunne like godt være hans, det innrømmet han.
- Øynene? Hvordan er det med øynene? spurte han.
Vinden spaknet og stilte seg på avstand.
- Øynene er som hennes egne.
Den gamle mannen våget ikke spørre for mye, men likevel måtte
han vite.
181