Untitled - Tomo Trading

Vinden løyet, nesten som for å hilse ham «god morgen». Den la
seg ned mot havflaten, steg oppover det bratte stupet og nesten som et
kjærtegn, la den seg rundt den gamle mannen.
- God morgen, sa vinden.
- God morgen, hvisket den gamle mannen.
Mannen het Gudleik Lokeson.
Etter å ha drukket av giftbegeret, blitt til støv, hadde han gjenoppstått.
Det var et vindkast som tillot ham å forlate Ragnareid, bli ført ut
på fjellnabben hvor han nå sto, og så å samle seg igjen.
- Nå? spurte vinden.
Den gamle mannen så ned på sine føtter, kjente på sine armer og
strøk seg gjennom håret.
- Føles bra, sa Lokeson.
- Og du ser ut som du har bodd her i alle dine dager, var latteren
som krøllet seg inn i ørene hans.
- Nå er det opp til Rasmus Rødskjegg å gjøre sitt, sukket Lokeson i
full visshet om at hverken han eller gudene visste når Ragnarokk ville
stå. For Loke gjaldt det å få ting på plass.
Resten handlet om tid.
- Hva har du å fortelle i dag? spurte Lokeson vinden.
- Jeg har seilt høyt og lavt og lyttet, svarte den.
- ... og?
- Bare i Vesterlund, dypest inne i de dype skogene er det stille. Det
går rykter om at Zork lever og at Rintzglir har søkt hjelp inne i Grellandet.
- Rigor Svarte, for sin del, har forskanset seg i Tåkeskaret. Han
har begynt å streife ned til Østvikyr og å hviske godt om Odin og om
Odins veier, fortsatte den.
- Og de kommer til ham? spurte Lokeson.
- Han tilber armbåndet som en gave fra Æsene, og han forsøker å
bruke den til å vinne kontroll over vindens pust, svarte den.
Lokeson visste at det er ikke gitt vanlige folk til å lytte til vinden,
men så var ikke den gamle mannen var ikke en vanlig mann heller. Han
følte et lettelsens sukk. Alt var som det skulle være.
- Noe mer? spurte han ivrig.
- En mørk skygge samler seg i sør, sa vinden spakt, da den ikke visste
hvordan Lokeson ville reagere til det neste den hadde å fortelle.
- Hva mener du med skygge?
- Det er andre som forsøker å samle sine riker, og som er i ferd med
180