Untitled - Tomo Trading

- Om jeg så må vente i tusen år, skal dette bli til, tenkte han videre,
og visste at Ragnarokk, tidenes ende, var heller ikke noe bestemt. Det
var egentlig bare å vente.
Reividda utgjorde også Vesterlunds grense mot nord. Blant alver
var det kun Zork som hadde vært på den andre siden av grensen, og
det fordi han var forvist.
Fra Reividda strakte de veldige skogene seg sørover i det som kunne
virke som en uendelighet. Festningen, som var Ragnareid, var bare et
liten klatt i denne del av verden, og var blant de steder der mennesket
kunne ferdes.
Det var også dette som gjorde det så forskjellig fra alle andre steder
i verden.
Ute mot havet falt Reividda ned i et av de mest fjellendte landskap
noen hadde sett. Den besto av daler og søkk som gikk påp kryss og
tvers. Der var sylskarpe tinder og ruvende fjell som stakk opp i trollske
formasjoner.
Stedet hadde også en egen inngang ned i Zorks underjordiske rike,
ned i de veldige gangene som førte ned til Hel. Ved denne inngangen
boblet det kokvarmt mudder opp til overflaten, og hadde en sur eim av
svovel.
- Dette er stedet for meg, sa Lokeson.
Det lille tunet besto av et lite steinhus med torvtak og et fjøs. Huset
hadde ingen vinduer, kun en dør, og den vendte ut mot havet.
Var det ett sted vinden alltid blåste, var det her. Da den blåste som
verst, var det eneste den gjorde var å tvinge en håndfull sauer til å søke
ly hvor de kunne. Det var stort sett bak fjøset.
Nå var det grytidlig morgen. Solen hadde enda ikke kommet over
horisonten og det var et bit i luften. Den gammle og krumbøyde mannen
som nå bodde der kom ut av huset og ruslet bort til kanten av stupet.
Der stanset han.
Han tok seg tid til å studere horisonten og å se utover havet. Under
ham slo brenningen oppover klippeveggene og pisket havet gnistrende
hvitt. Sjøsprøyten landet som mykt dugg på ansiktet hans.
Mot nord hadde han Østvikyr og Tåkeskaret og mot sør lå det mektige
Vesterlund.
Dette var noe den gamle mannen gjorde hver morgen og var et rituale
skapt av et enkelt og enfoldig menneske.
Men det var noe mer til det enn det.
179