Untitled - Tomo Trading

Han var forvist fra Ragnareid, og visste at han ikke kunne rømme. Zork
var borte og heksen Rintzglir holdt seg inne på Gråviddaslik hun alltid
hadde gjort.
Det verste for Rigor Svarte var at han hadde oppdaget at han var
fange i sitt eget liv.
Hulen var mørk og dyster. Bare bålet han hadde klart å få til, midt
på gulvet, ga varme, men varmen var ikke nok til å fortrenge kulden
som trakk inn utenfra.
Også klærene hans var borte.
Kledde i skinn savnet han også de mye klærene som hadde dekket
hans kropp.
- Dette er ingen skjebne for en kongssønn, sa han og tenkte tilbake
på sitt liv i Ragnareid. Nå, var alt snudd på hode, og bare tanken på at
han måtte leve av jakt fikk ham til å gremmes.
- Hvordan i det huleste skal jeg bygge en presteskare? spurte han
seg selv.
Om kvelden, når han var alene, ble avmakten mer åpenbar, og alt
verre. Det var da han fikk tid til å tenke. Derfor satt satt han slik, dag
og natt, i døgn etter døgn uten å kunne røre på seg. Den ene tanken etter
den andre flommet over ham, og han visste ikke hvorledes han skulle
håndtere dem. Alt var så nytt.
Han var nødt til å skape noe, fra intet.
I begynnelsen syntes Rigor Svart bare synd på seg selv. Etterhvert
begynte han å venne seg til det og tankene fikk anledning til å vinne
form, sette seg i forhold til hverandre, og han begynte å lete. Var det
en ting han hadde tid til, var det akkurat det, å være alene med sine
tanker.
I begynnelsen tenkte Rigor Svarte på sin barndom. Deretter på
oppveksten. Han hadde ikke vært ulykkelig. Til det var mulighetene for
store. Nå, da han så fremover, så langt inn i fremtiden han bare klarte,
var det bare ett intet. Da han så tilbake igjen, var det enda mindre.
Og mens tiden går blir jeg bare gemmel, tenkte han.
Han innså at han var begynt å bli gammel, og at han ikke hadde
allverdens tid dersom han skulle utrette noe med livet sitt.
Jeg må gjøre noe, tenkte han.
Behovet for å vinne ned i hamselv ble sterkere og han sonderte
dypere.
- Røtter, og hvor er mine røtter?
Han innså at han hadde ingen. Alt døde sammen med broren, og
176